Ved 30-årsdagen for Brede Skistads bortgang

I dag er det nemlig tretti år siden Brede så altfor tidlig gikk ut av tida, kun 47 år gammel. Brede var den yngste av tvillingparet Boye og Brede, og selv om han trente andre lag de siste femten årene han levde, forble han bruntrøye livet ut. Storebror Boye forteller at Bredes største ønske en dag var å komme tilbake til Mjøndalen for å trene klubbens A-lag.

Tvillingene Skistad vokste opp sentralt i Mjøndalen. De delte rom, og i hver sin køyeseng diskuterte de fotball og annen idrett hver eneste kveld i oppveksten. På dagtid trente de fotball når det var bart og bandy når det var is – hver eneste dag. De måtte jo bli gode.

Lærte av de eldre

Allerede i ung alder begynte tvillingene å prate om hva som skulle til for å få den falne storheten tilbake i norgestoppen. På femtitallet var fotballen i bygda nede i en bølgedal, men minnene som bragdene på 1920- og 30-tallet var levende for svært mange som brødrene hadde kontakt med.

For Mjøndalen og MIF både var, er og blir et begrep i norsk fotball. Bruntrøyene har vært landskjent i over hundre år, og det må bety at fotball for folk i Mjøndalen er og har vært noe mer enn bare idrett – det er en hel livsform. Og det må jo også være noe av forklaringen på at dette gamle industristedet ved Drammenselvas bredder alltid kommer tilbake.

To av de som Skistad-tvillingene hadde mye kontakt med, var Einar «Gubbe» Andersen og Jørgen Hval. Begge hadde spilt i mange år på klubbens storlag, og hadde svaret på det tvillingene funderte på: LØKKEFOTBALL.

Startet egne «klubber»

Det var løkkefotballen som hadde lagt grunnlaget for klubbens suksess før krigen, og dette måtte det være mulig å gjenta. Tvillingene jobbet derfor aktivt allerede på barneskolen med å få med klassekameratene og andre elever til å danne «lokale klubber» rundtomkring i bygda. Sånn kunne flest mulig aktivisere seg på løkkene, som det fantes mange av i Mjøndalen.

Etter hvert skulle de forskjellige «klubbene» konkurrere gjennom cupspill. Gutteklubben FRAM gikk i spissen, der de litt eldre Roar Norheim Larsen, Tor R. Jensen og storebror Børge tok lederjobbene. Tvillingene var tre til fem år yngre og var for så vidt styremedlemmer, men var mest aktive utenfor styrerommet.

Etter hvert vokste det fram mange gutteklubber i Mjøndalen. Her kan nevnes Falk, Solløsjordet, Krok (senere Kjøya), Malergata, Drammensveien, Osbakken og flere. Resultatet ble at det ble utkjempet mange knallharde kamper, og stedet Mjøndalen utviklet en rekke spillere som etablerte seg på lilleputt- og småguttlagene til MIF – akkurat som før krigen.

Tidenes beste lilleputtlag?

Som følge av tvillingbrødrenes innsats fikk MIF en generasjon født mellom 1945 og 1950 som var så godt som uten tap på lilleputtnivå i årene 1957 til 1960. Vi nevner også at et liknende grep ble tatt ti år senere, da generasjonen med Per Terje Markussen og Arnt Kortgaard i spissen videreførte den suksessen Skistad-tvillingene skapte på 1950-tallet.

Til tross for at Brede hadde mest fokus på fotball, ble han også norgesmester med bandy for MIF – først som junior i 1966 og siden som senior i 1969. Imidlertid kom han litt i skyggen av tvillingbror Boye på fotballbanen, og var skuffet over å ikke få juniorlandskamp i 1966. Senere fikk han imidlertid en kamp for det norske U-landslaget og var reserve på pressens landslag i 1968. Men det var Brede som fikk æren av å sende MIF tilbake til eliten etter at han laget kampens eneste mål da Pors ble beseiret i siste serierunde i 1971. Etter tjue år i dvale var MIF tilbake på øverste nivå også i seriespillet.

- Spilte aldri en dårlig kamp

Fra 1966 til 1978 var Brede Skistad fast på klubbens A-lag. Han debuterte imidlertid allerede i 1965, og ga seg for å satse på trenergjerningen da han hadde fylt tretti år. Selv om han nok havnet litt i skyggen av storebror Boye som fotballspiller, lar vi ham likevel få skryte av lillebroren:

- Brede var en klubbspiller utenom det vanlige. Han er kanskje den jevneste spilleren klubben noen gang har hatt. Han spilte aldri en dårlig kamp, og gjorde alltid ting ordentlig. Han var straffeskytter inntil Egil Solberg overtok den jobben, og var kaptein i mange av de 400 A-lagskampene han spilte. I tillegg var Brede usedvanlig allsidig. Han startet karrieren som indreløper, fortsatte som midtbanespiller og endte som midtstopper.

Brede fikk hederstegn i MIF allerede i 1973. Han er fortsatt nummer sju på adelskalenderen til MIF med 281 obligatoriske kamper i perioden 1965 til 1978. Totalt spilte han 422 A-kamper for Mjøndalen i denne perioden.

En flott trenerkarriere

I 1979-sesongen var Brede trener for Drammen Strong, og flyttet året etter til Kristiansund. Han endte opp i Haugesund og var trener både i Djerv 1919 og Stord med stor suksess. Fra 1987 var han også ansatt i NFF som trener for juniorlandslaget, og var også en av kandidatene til den ledige stillingen som landslagstrener da Ingvar Stadheim trakk seg i 1990. Av lojalitet til Start, som han hadde overtatt samme år, takket han nei til dette, og kort tid etter valgte forbundet å gi Egil «Drillo» Olsen sjansen (og resten er historie, som det heter).

I Start opplevde Brede stor suksess. Klubben hadde rykket ned fra 1. divisjon i 1987, men gått rett opp igjen. De overlevde så vidt i 1989, før Brede kom inn og stabiliserte dem i sin første sesong. Så ble det bronse med festfotball og utsolgt Kristiansand Stadion kamp etter kamp både i 1991 og 1992. Blant spillerne Start dyrket frem i denne perioden, var landslagsspillerne Pål Lydersen, Frank Strandli, Totto Dahlum og ikke minst Erik «Myggen» Mykland. – Min beste trener noensinne, var «Myggens» dom over Brede Skistad. Brede ble også brukt som ekspertkommentator både av NRK og TV2 i denne perioden.

- Brede hadde alle forutsetninger for å bli en god trener, sier storebror Boye. - Hans fremtoning, personlighet og klokskap var hans fremste kvaliteter, og i tillegg hadde han bakgrunn som spiller. Alt dette burde være et godt nok grunnlag for å trene fotballspillere. Brede var også en godt utdannet mann som hadde studert så vel pedagogikk som psykologi og kriminologi på universitetet i Oslo. Dette var også kunnskap han brukte i trenergjerningen, samt at han etter hvert tok alle trenerkurs i NFF-regi, og til slutt også mange kurs på internasjonalt nivå.

Høsten 1994 ble Brede diagnostisert med leukemi og fikk behandlinger i et år før han døde 25. august 1995. Brede Skistad bør huskes for den personen han var, og for den spilleren han var i MIF, som en avgjørende og viktig bidragsyter til klubbens suksess på -60, og -70 tallet. I tillegg fikk han en stor trenerkarriere etter egen spillerkarriere som også bidro til å sette Mjøndalen på kartet, selv om han trente andre klubber. Brede leverte et stort bidrag til vår historie, selv om livsløpet hans ble altfor kort. Han hadde også holdninger og verdier som er gyldige den dag i dag. Blant annet uttalte han en gang dette:

«Det er fellesopplevelsen i lagspill som driver meg. Å få til noe i felleskap gir meg frysninger på ryggen.»

Og vi lar gjerne Brede selv få siste ordet i denne teksten.