Varm sommer, stormfull høst

Fra en varm og klam campingvogn i Stavern har jeg forsøkt å gjøre opp en slags status – utstyrt med engasjement, tall og flaggstenger – og et merkbart fravær av dypere fotballforståelse.

Tørketid?

La oss stikke fingeren godt i den knusktørre jorda på Vassenga, og plante begge beina solid i betongen på Consto – det er ikke så mange som er overrasket over at vi ligger der vi ligger.

De elleve som gikk på banen i brunt i vår siste kamp før ferien, spilte på samme tid i fjor for åtte forskjellige klubber. I juni 2024 spilte to av dem i 4. divisjon, en i Norsk Tipping-ligaen, seks i PostNord og to i OBOS. Vi er kanskje ikke nyopprykket som Hødd og Skeid, men i sum var laget vårt et middels PostNord-lag for et år siden – det vil si – ikke ett lag, men åtte. Vi blir ikke favoritter bare fordi klubben spilte i OBOS-ligaen i fjor.

Det er som Bruusgaard sa etter tapet mot Skeid: «Vi må innse hvem vi er og hvor vi står. Vi kan ikke gå ut og tru at vi kommer til å vinne – vi må spille som om hver kamp er en cup-kamp» – kanskje ikke ordrett, men det er slik jeg husker det.

Selvsagt skal vi tru på at vi kan vinne alle kamper vi går til – for det kan vi, men vi skal også vite at vi i hver eneste kamp møter et lag som på papiret er bedre enn oss. Vi må spille som om vi er underdogs – for det er det vi er. Underdogs som kan slå alle lag på en god dag.

Det betyr ikke at vi skal gi opp, eller legge oss ned for å dø – vi gjør ikke slikt her, men det krever litt mer av oss. Først og fremst av de på banen, som må spille som om det er cupkamp mot Godset hver uke, men også av oss rundt banen og rundt laget. Vi må vise at vi ønsker å være i toppen gjennom ord og handling, vi kan ikke vente på at andre skal «redde oss». Vi må selv vise at vi vil ha et lag i toppen av norsk fotball. Slik vi nesten alltid har hatt.

Dersom gresset alltid virker grønnere på andre siden, så kan det rett og slett være fordi du har glemt å vanne ditt eget.

I Mjøndalen er det mange som er ute med både vannkanne og hageslange – jeg vet, for jeg har nettopp fakturert målklubben og lotteriet. Det er likevel behov for mer vann, så send meg en mail på [email protected] om du vil bistå i tørketiden – vi finner en kanne som passer deg.

Skiftende skydekke

Bortsett fra de som spilte for oss sist sesong – som altså var to stykker i forrige kamp – spiller alle på laget minst ett nivå høyere enn de gjorde i fjor. Det er selvsagt en utfordring, men også en styrke. Dette er spillere som virkelig ønsker å spille for oss, ikke som en nødløsning, restart av karrieren eller en avslutning av samme, men som en vei til drømmen og en stor mulighet. Kanskje var vi til og med drømmen for noen av dem for et år siden?

Du kan se det på dem. Når Godwin ble skadet i kampen mot Godset, var det tydelig at det ikke selve skaden som smertet mest – det var vissheten om å ikke kunne spille resten av kampen som gjorde mest vondt.

Den lysten til å spille, den lysten til å lykkes og til å vise seg frem har gitt oss resultater. Vi scoret to mål på sesongens første sju minutter, vi leverte en sterk uavgjort borte mot Reka, vi herjet på Bislett, vi kom kruttsterkt tilbake etter en fryktelig start mot Odd, vi kom til fjerde runde i cupen for første gang siden 2019 – og vi sendte Godset ut av samme.

Det har vært noen oppturer, men det har også vært mye smerte. Det hjelper ikke alltid at nedturene er forventet – de gjør vondt uansett.

La oss nå høre på Bruusgaard - gå hver kamp i møte som om det var en cupkamp. Det er ikke så langt fra sannheten heller, vinn eller forsvinn er ikke så langt unna. Vi har gang på gang vist at vi er som best nettopp når motstanderen står klar med kista og spikerpistol, når nervene er like tynnslitte som bokseren og som snøret håpet henger i.

Det kan bli en helvetes artig høst, det blir garantert et helvete og det kommer sikkert til å bli stormfullt.

Full storm

Foruten en tur til Ulsteinvik fylt av motvind og vær, har sommeren blitt tilbrakt i roligere former i idylliske Stavern. Her heiser vi MIF-vimpelen ved ankomst Anvik Camping, både for å signalisere vår tilstedeværelse, og for å markere revir.

Sommeren er oftest varm og fin i Stavern, men i år såpass varm og stille at vi i smug har bedt om et aldri så lite brudd i penværet. Tirsdag kveld nådde bønnene frem til rette instans. Kanskje hadde de vært litt for mange og for intense, for helt uten forvarsel fikk vi alt været fra Hødd-turen samlet på 15 minutter. Regnet som hadde latt vente på seg, kom alt på en gang - sammen med så kraftige vindkast fra øst at regnet som pisket imot oss her, sannsynligvis falt som snø på Setesdalsheiene.

Slik klubbens økonomiske status traff oss som en ørefik i fjor høst, traff vinden og regnet den ikke alt for dyre flaggstanga mi med urovekkende styrke. For å unngå total kollaps og mulig forlis måtte vimpelen derfor fires midt i stormen.

Vi står han av – nesten uskadd

Dagen etter så vi at skaden likevel hadde skjedd. Postordreflaggstanga hadde gitt etter for naturkreftene og hadde en synlig vinkel i vestlig retning. Slik kunne det selvsagt ikke være, så vi hadde to valg – reise hjem, eller fikse flaggstanga.

En mjøndøl er kanskje pessimistisk av natur, men han gir ikke opp, så vi reiste selvsagt ikke hjem. Som med klubbens økonomi, måtte stanga kuttes for igjen å stå rak, og med baufil og tålmodighet kunne MIF-vimpelen på ny heises på en flaggstang som pekte mot himmelen – bare litt lavere.

Den brune og hvite vimpelen vaier kanskje ikke like høyt som før, men den er fortsatt blant de høyeste, og definitivt den vakreste, på plassen.

Der skal den få henge fram til lørdag – da fires den når vi reiser hjem til Mjøndalen, hjem til Consto og hjem til klubben i bygda. Den rager kanskje heller ikke høyest, men den er definitivt vakrest.

Vi sees der, og for en gangs skyld er det lov til å håpe at den tørre sommeren kan gi oss en liten, lokal skogbrann på Consto.