Vinteren var forholdsvis snill. Men jævlig nok likevel.

Få ting er vanskeligere å forestille seg enn at et frosset og snøtynget Isachsen stadion - stille og livløst i begynnelsen av januar - om bare noen få måneder skal ligger der grønt og innbydende, yrende av alskens liv. Ingen ting i det iskalde vinterlandskapet gir det minste hint om stekende varmt kunstgress, kortermete, svette fotballspillere og stikkende sol i øynene.

Men den kommer. Våren kommer.

I mars begynner Kong Vinter å miste krefter; snø glir over i regn og fonnene siger sammen og blotter skjulte fjell av svarte gummikuler. I begynnelsen av april er det plutselig knopper på trærne og gresset får et skjær av grønt i alt det gule. Løvetann, hvitveis og skinnkledde motorsyklister dukker opp, skrålete unger kaster paradis på grusete asfalt og lystig fuglekvitter gir håp om lange kvelder, korte skjørt og fotballkamper uten stillongs.

Alle sanser varsler om vår. Og en ny fotballsesong.

Med nye drakter og nye kamper - mot nye motstandere. Tidene endrer seg, ansikter endrer seg - noen forsvinner, andre kommer til.

Nervene er de samme.

Nå føler jeg uroen igjen. Som i fjor. Som i 2006. Som alltid før en seriestart.  Jeg kan lukte tvilen. Usikkerheten. Spenningen. Nedover riksvei 35, ut av bilen, opp trappa. Rundt hvert hjørne, i alle kriker og kroker. Hver dag. Hver natt.

Jeg er snart 50 år. Leddene knirker mer og mer, det gamle ansiktet får nye rynker og prostataen jager meg opp hver natt, i et stadig økende tempo. Siden 2006 har tribunen gått fra stein til stoler, sønn fra bleier til bart og hår fra mørkt til grått. Biler har blitt byttet, ekteskap havarert og forhold har haltet og smelt med dørene.

Nervene er de samme.

Kjærligheten til fotballen likeså. Til spillet, kampene, dramaene. Og paradoksalt nok også til den samme uroen som holder meg våken om nettene. Slutten på forrige sesong var trist - som en slutt ofte er. Og en ny begynnelse kan være skremmende. Men det er likevel dette som gjør livet verdt å leve - for en mann som meg. Alt i mellom er egentlig bare venting.

Kjærligheten til klubben er også den samme. Og takknemligheten til spillerne. Som går ut av garderoben 2. april, løper ut på Isachsen stadion og kriger for Mjøndalen. Ute på det kunstige gresset, under et blygrått, vårlig skydekke, for å skrive ny historie med ball og bein og i brune farger.

For vi er Mjøndalen - de litt rare med brune drakter.

Bortsett fra nummeret på ryggen er draktene helt like. Det betyr at vi er på samme lag - vi er lagkamerater. Og vi hjelper hverandre - som kamerater gjør.

Vi er lagånd, innsats og kameratskap. Vi er hardt arbeid og taklinger. Vi er den lille industribygda med blåveis dagen derpå og skrubbsår på knær og knoker. Vi er den lille gutten som er med faren sin på kamp for første gang. Han som holder en trygg hånd inn porten på stadion, som kikker ut på spillerne, opp på lysmastene og bort på 3050 - med store, runde øyne. Og som uten å vite det blir forelsket i samme øyeblikk. I spillet. Stemningen. Lidenskapen. Og i klubben og tilhørigheten.

Vi har trent hardt - hardere enn noen gang. Fotball, løping, styrke og testing. Og måling av fettprosent. Det hadde Karlsen lyst til å prøve også - merkelig nok. Det vitner om mangelfull selvinnsikt og/eller overdreven nysgjerrighet. Testen utføres ved å sette en klype på magen - og problemene oppstod derfor umiddelbart; det er ikke lett å feste en klype på en hvalross. Etter utallige forsøk fikk imidlertid Eirik festet en i en valk på siden, med det resultat at nåla spant helt rundt to ganger - omtrent som speedometeret på Il Tempo Gigante. Men uten målbart resultat. Error.

Treningskampene har også vært preget av feil - mange og store. De må bort. Vekk. Nå.

For klokka 18.00 søndag 2. april vil en mann i svart igjen blåse i en fløyte og en ny sesong vil åpenbare seg mellom åskammer og reklameskilt. Med nye håp og store drømmer. Da må pasninger skjerpes og forsvar tettes - en gang for alle.

Vinteren kom på en sen visitt i mars, som den alltid gjør. Kong Vinter flekset muskler i et siste desperat krampetak, med minusgrader, snø, føyke og faenskap.

Men et enkelt snøfall kan ikke holde våren tilbake.

Nå er det bare en liten haug råtten snø igjen borte ved gjerdet. Midt i den står en snøskuffe plantet, som et vårens utropstegn der vinteren glemte å sette punktum.

Banen er grønn og snøfreseren stuet bort. Løpetreningen er over og treningskamper ferdigspilt.

Kvaliktap fra i fjor er glemt. Feilene fra i vinter er glemt. Vinteren er glemt.

For våren er her. Sesongen er her. Endelig. Og heldigvis.

Tross alt.

Gårsdagen er borte, morgendagen er ennå ikke kommet. Vi har bare i dag - la oss begynne. - Mor Teresa.

Vegard.