Vår flamme slukner aldri

Dette er en enkel oppsummering av året som har gått – sett fra sidelinjen.

Blanke ark, men dårlig med tegnestifter

For et lite år siden våknet vi lykkelige over å ha reddet plassen, men ribbet for spillere og penger. Med en spillerstall bestående av Bro, Årsbog, Reuterswärd, Bringaker og Bratvold kunne vi til nød stille lag i futsal, og selv om de er gode fotballspillere, er det lov å hevde at sentrallinjen var mangelfull. Når i tillegg de to med spilletid på A-laget i 2024 raskt viste seg å ha lengre kontrakter hos Nav enn hos MIF, var det liten grunn til å synge «jul med din glede».

I luke nummer elleve fikk Kevin beskjed om at han selv måtte fylle resten av adventskalenderen. Kan du skaffe oss tretten spillere til samme pris som en eske klementiner? Som takk kan du legge til tittelen sportssjef på visittkortet – så sant du betaler for det selv.

Det er ingen selvfølge at noen takker ja til å fortsette som trener i en klubb uten spillere og uten penger, men Kevin var klar for jobben. Den dedikasjonen, det motet og den urokkelige lojaliteten til klubben er det all grunn til å være takknemlig for, og fortjener i seg selv en hyllest.

Proper legend, nae doot!

Det ble jul allikevel

En samlet fotballekspertise anså prosjektet som umulig, og dømte oss nord og ned. Heldigvis så Kevin motivasjon i en tilsynelatende håpløs utfordring, og hans synlige engasjement ga oss vårt første håp, i en tid hvor dagslyset svinner og mørket overtar.

Etter hvert dukket også håpene opp i form av navn og signaturer. Bata fikk oss til å forstå at vår klubb fortsatt var noens drøm, og med Willumsen fra Kjelsås kom første hint om at cup-bomber kunne være på vei.

17. og 18. desember var unnagjort, og det dro mot jul.

Da med ett, som i Rolf Just Nilsens «Julekveld i skogen», dukket «eldste sønn i huset» opp der bare armod var å spore. Brustne, brune hjerter som drømte om en fordums storhetstid, gråt nok en juleskvett da Midtgarden sto utenfor i mørket og atter banket på.

Det ble jul allikevel.

Nytt år – nytt lag

Holst-Larsen og «Sixpence» Solberg var, som Erik, klar for mer tid i brunt, og på tampen av januar ramlet det inn med nye spillere. Molund, Midtgård, Bruusgaard, Mrakovic og Conteh hadde alle signert innen vi bladde om til februar – uvitende om at de bare tre måneder senere skulle være med på å gi oss brune fans den beste gaven vi kan få.

Februar ga oss en stødig midtstopper i Isak Vik, en leken ving i Ebrima Sawaneh, et lykkelig gjensyn med telemarkingen Jesper Skau og en back som senere løp fra et helt lag med telemarkinger, Fabian Kvam.

Tidlig i mars var Godwin på plass i bygda – en dedikert og lojal midtbanespiller som raskt fikk et brunt hjerte. Sixpence Solberg fikk dessverre en tidlig skade, og trengte en erstatter på Marbella. Den munnrappe årdølen Leander Øy tok hans plass, og sønn av Ivan den Grusomme signerte en låneavtale 11. mars.

Mars ble en god måned da Syver og Brinder begge bestemte seg for å fortsette i brunt. Brinders signatur var på plass bare to dager før OBOS-ligaen ble sparket i gang siste dagen i mars. På tre måneder var et ganske nytt lag med bruntøyer kommet på plass – og ni minutter ut i sesongen 2025 hadde Jesper Skau puttet to mål.

Mye tydet på at dette skulle bli en spesiell sesong.

Noe lånt, noe kjøpt og noe eget

Fra egne rekker kom Birk Dahl og Linus Ween, og fikk begge sine første kamper på nest øverste nivå, samtidig som Lucas Nicol og Isak Oulie fikk sine innhopp i cupen.

Kasper kom tidlig fra Viking og ble en viktig brikke gjennom nesten hele sesongen. Kelly ble signert i juli, etter å ha blitt lagt merke til på matta – og på tribunen, og tidlig i september fikk han en forsvarskollega i Ekström, på lån fra Sverige.

Lillestrøm lånte oss Joseph som en forsterkning i forsvar og KP som en trussel for alle andres forsvar. Begge kom i juli, mens kjempen Wæhler rakk å sette en støkk i Brann-supporteren bare en uke etter sin ankomst 10. september.

Det har vært mange nye ansikter og mange nye navn å bli kjent med, for oss supportere, men noe har vært som før, og noe har vært helt klassisk brunt.

Sorti som fryktet, men for noen øyeblikk!

Det er mye nerver, smerte og frykt en fotballsupporter må stå ut med, om han går inn i det med hud og hår – men for noen øyeblikk det kan gi!

Et lag som gir oss en seier over storebror sikrer seg en plass i historiebøkene våre – og i hjertene våre. En kveld som vi opplevde i flomlyset på Consto den 24. april, er en slik kveld som kan hentes frem år etter år, og fortsatt frembringe gåsehud og klump i halsen.

Det er dette vi drømmer om å oppleve – og jeg er enormt takknemlig for at dette unike laget ga oss en kveld som denne – og ikke minst er jeg veldig glad for at gutta fikk lov til å oppleve det selv. Jeg håper dere tar med dere disse timene i Mjøndalen, og kanskje også dere kan ta den frem med jevne mellomrom for å føle på stemningen og kjenne gåsehuden på ny.

Ei hel lita bygd med store drømmer elsket dere denne kvelden.

Det er ingen tradisjon å spille sju cuprunder, som i år, men å møte Brann i viktige kamper er tradisjon, og Mjøndalen – Brann i NM er en mer enn hundre år gammel klassiker.

Tradisjonen tro skulle vi selvsagt ha sendt bergenserne hjem med tap, men vi skal ikke være storforlangende. Det å se de rødkledde blekne i frykt for gamle spøkelser da Wæhler reduserte til 2-1, og i det hele tatt å få nok en klassisk kamp, gjør at selv et tap kan minnes med en form for glede.

Vårsesong som spådd

Serien startet bedre enn fryktet. Om ikke poengene rant inn, så kom det da noen, og tapene som kom var med knappe marginer – vi var så absolutt med. Etter hvert ble likevel våren tøff, med mange kamper i cup og serie, og litt for mange skader.

Da vi reiste til Oslo for å møte Lyn på Bislett, lå vi derfor der ekspertisen hadde tippet oss – helt nederst. Hellum og Sell ventet på oss i hovedstaden med en seier og to poeng mer enn vi kunne skilte med.

Mrakovic, Sawaneh, Sixpence Solberg og resten av gjengen tok ikke hensyn til gamle helter i brunt, og utklasset Oslos beste vestkant på friidrettens nasjonalarena. 1-3 og landslagspause på kvalikplass gjorde 29. mai til en fin vårkveld i byen.

Etter oppturen på tampen av mai og litt Kvam-magi i Skien, ble det et par sure tap før sommerpausen. Vi tok ferie helt nederst på tabellen, etter en seier og sju poeng på tretten kamper.

Men høsten nærmet seg.

Ferien må ha gjort godt, for etter oppstart brukte gutta bare elleve dager på å tredoble antallet seire og doble poengene.  Midtgård stoppet et opprykksjagende Kongsvinger, KP og Bruusgaard senket Åsane, mens Skau og Molund fikk sin revansje mot Skeid på Nordre Åsen.

Dessverre flatet kurven ut og seirene uteble. Bortsett fra i Bergen, hvor Wæhler, Kvam og Amy herjet fritt med Åsane.

Dermed var betingelsene for overlevelse mer komplisert enn fred i Midtøsten, og selv brune optimister med evig tro på mirakler, hadde begynt å sjekke hvilke lag som befant seg i PostNord.

Det ble kaldt, det ble mørkt – det ble høst. Og Håkon blinket med lysene.

Kevin og gutta hadde ikke gitt opp håpet – de så ikke mot PostNord. Først ut var Stabæk som ikke hadde tapt siden midten av august, og kom til Consto med tre strake seire og 10-1 i målforskjell.

Gutta har ikke bare tatt til seg den brune sjela på rekordkort tid, de har tatt med seg måten å vinne avgjørende kamper – på overtid. Med Dala og 3050 sin enorme støtte fra siden, svevde Bruusgaard og resten av gutta på en sky av selvtillit og udødelighet fra nå og til dommeren blåste av mot Egersund.

Stabæk og Raufoss ble oppskriftsmessig slått, til scener som setter varige spor. Resten av den innfløkte kabalen gikk også vår vei, og mot alle odds hadde vi derfor alt å spille for da vi møtte Egersund i siste kamp, hjemme på Consto.

Tigrene på opprykksjakt slapp inn sitt første mål på seks kamper, og vi var med hele veien. Likevel endte det med 1-2 tap, og vi var klare for PostNord da kampen var over. Selv ikke en fantastisk gjeng unge, nye mjøndøler kunne hindre det – ikke engang en tynnslitt bokser.

De første tretten rundene gikk etter ekspertenes spådommer, men på de siste søtten var vi ligaens tiende beste lag med fem seire og atten poeng. Hadde sesongen vært et par måneder lenger, hadde vi klart oss.

Takk!

Jeg vet dere hadde trua og ønsket enda mer, men jeg håper dere ser tilbake på hva vi hadde for et år siden, og hva dere faktisk har gitt oss – på tross av det.

Det blir vondt å se de som går til nye klubber, og jeg håper så mange som mulig blir, men jeg ønsker dere oppriktig all mulig lykke, uansett hvor dere ender. Så håper jeg dere for alltid vil være litt brune – og huske dette året som noe spesielt.

Takk til Herman, Dala og 3050 for at dere aldri mister trua og gir alt – uansett. Det er dere som gjør det mulig å holde ut i 2x45, selv for en 56-åring med nerver like tynnslitte som bokseren og luggen.

Takk til Kevin, Eirik og støtteapparatet, som hadde trua på et «håpløst» prosjekt!
Takk til Martin og hans skare av frivillige, som gir oss muligheten til opplevelser kamp etter kamp! Det er ikke bare de frivillige som jobber gratis i denne klubben.
Takk til Ronny for å ha gitt oss trua på at det blir ei jul også i år – og neste år!
Takk til «Alle gutta» gamle – og nye, som har spilt med hjertet for den brune drakta, og blitt mjøndøler på kort tid!
Takk for at dere ga oss håp – helt til siste slutt!
Takk for Stabæk og Raufoss!
Takk for 24. april!

Til dere som blir – sammen skal vi gjøre 2026 til en fest!
Til dere som drar – takk for tiden i brunt. Det har vært en ære å bli kjent med dere alle!