Ut og jakte glede!

Lykkelig uvitende?

Jeg er nok en av få på tribunen som mener at egen fotballkompetanse er dårlig. Av den grunn sliter jeg litt med evalueringen etter spillet, den som virker å være obligatorisk ved kampslutt – selv for en som har gjort grundigere studier av ryggene foran seg enn kampplan og strategi.

For meg består kampopplevelse av null prosent faglige analyser og objektive vurderinger, og ett hundre prosent kaotiske følelser. Ikke bare mangler jeg selve den faglige kompetansen for å gjøre en slik fotballfaglig vurdering, men som regel resulterer nevnte kaotiske følelser i at det er store deler av kampen jeg ikke har sett. Derimot har jeg studert mye innfesting av stoler på tribuneanlegg, samt leggtatoveringer og stadionur.

Før kamp møter man ofte spørsmålet «Hvordan tror du det går i dag?». Du kunne like gjerne ha bedt meg forklare partikkelfysikk på min vei til giljotinen – hodet er ikke kapabelt til logiske, objektive slutninger. I tillegg lider jeg som nevnt av faglige mangler. Jeg har alltid trua, men hva jeg trur er noe annet, og et helt umulig spørsmål der og da.

Hodet jobber med å håndtere stress og frykt, og restkapasiteten er så vidt nok til livsviktig funksjoner – som puls og pust. Etter kamp tar en av to følelser – lykke eller sorg – opp all plassen som kunne vært brukt til kampanalyse. Om jeg hadde hatt kompetansen vel og merke.

Denne middelaldrende mannen, med klare mangler i fotballkunnskapene, har altså klubben valgt til å skrive sine kamptekster. Ikke en håndfull tekster, men 132 – eller 115.000 ord har det blitt så langt, litt mer enn «Harry Potter og fangen fra Azkaban». Altså en forholdsvis tykk fotballbok uten en eneste analytisk vurdering av selve spillet, men med en porsjon historie, en dæsj kalde fakta, en solid klunk følelse og en god del meg. Riktig nok ikke så mye «meg» som fryktet, men ni av de 132 viser seg å handle om meg.

Jeg er redd dette blir nummer ti.

«Når du står til halsen i dritt, er det dumt å henge med hodet.»

Har du lest boka Hodejegerne, og husker scenen der Roger Brown gjemmer seg nede i en utedo – bokstavelig talt til halsen i dritt? Akkurat det bildet står klart for meg når jeg hører uttrykket – egentlig i overkant klart, med både lukt, dopapir og … det hele.

Med scenen projisert rett på øyelokkene, i 3D og med lukta i nesa, har jeg ingen problemer med å forstå fornuften i budskapet. En god, lettfattelig moral med snert og glimt i øyet - men ikke alltid like lett å følge. Det er dumt å henge med hodet når du står til halsen i dritt, og det er dumt å grave seg ned i møkka etter en tapt fotballkamp.

Dumt, men fryktelig fort gjort. Selv i en periode med strålende spill og flere gode resultater på rad, er det lett å finne seg selv på vei til utedoen etter et enkeltstående, men surt tap. Heldigvis er det ingen grunn til å låse døra, for veien tilbake er kort.

Jakta på den gode opplevelsen

Søndag morgen er selvsagt uendelig mye bedre med en seier i banken, men det hjelper lite å grave seg ned i møkka. Lysten på å vinne er en mye bedre motivator enn frykten for å tape. Tapet bør først og fremst øke motivasjonen for å kjenne smaken av seier igjen så fort som mulig.

Som fotballspiller var jeg rett og slett for dårlig til at nevnte problemstilling noen gang ble aktuell, men som skiløper var jeg mer på ball.

Pappa sto som regel ute i løypa for å gi meg sekundering etter noen av kretsens beste, som for eksempel Frode Larsen. Han kunne da fortelle at jeg lå fem, ti eller femten sekunder bak – eller kanskje tre foran. På en god dag. Men de gangene pappa bare ropte «Kom igjen, Ole Christian – detta går bra!», da visste jeg at det gikk skikkelig dritt.

De gangene var det bare å fullføre løpet, sjekke resultatlisten nedenifra, og begynne å glede seg til en ny sjanse til å slå Frode neste helg. Selvfølgelig var det skuffelse over en dårlig prestasjon, men skuffelsen ga ingen energi. Energien og motivasjonen kom med lysta til å gjøre det bedre – lysta til å kjenne lykken ved seier og gode prestasjoner.

Norges minst synlige venstreback

På fotballbanen var drivkraften en annen. Som knøtte- og lilleputtspiller med null talent og minimalt med selvtillit med ballen i beina, ble min viktigste drivkraft å unngå ballkontakt. Med det som motivasjon ble jeg en av Mjøndalens mest usynlige venstrebacker, noe som kan forklare at jeg ikke ble byttet ut – treneren hadde nok glemt at jeg var der.

Om det skyldes at jeg har et behov for å ydmyke meg selv på en fotballbane, om det skyldtes en kjærlighet til et spill jeg ikke behersker, eller om jeg kan gi russetiden skylda, er jeg usikker på. Uansett tok jeg opp igjen fotballkarrieren som 19-åring, denne gangen som en slags spillende trener på A-lagsnivå.

Det virket som en god ide.

Det eneste som hadde endret seg siden lilleputt-tiden var selvtilliten – som nå sto i grell kontrast til den fortsatt manglende kompetansen. I tillegg hadde jeg etter nevnte skikarriere opparbeidet en kondisjon, som med det nivået som var i 80-tallets 8. divisjon, ga meg evnen til å løpe for to.

Noe som selvsagt ikke hjelper nevneverdig – to talentløse spillere er ikke så mye bedre enn en. Det må også nevnes at kondisjonsnivået ikke var imponerende høyt. Vår egen keeper tok gjerne en blås om han fikk en rolig periode i kampen. Som lagets travleste mann ble det ikke mange trekkene, men likevel.

Mang slags kjærlighet

Vi, Vikåsen A-lag senior, ble kåret til Buskeruds dårligste fotballag den gangen i 1988. Med en målforskjell på 2-154 og null poeng var det ikke en tabloid overskrift, men mer sannsynlig et understatement. Jeg tviler på om det fantes dårligere i Norge, men lagånd og kameratskap kan gi mye fotballglede, selv om innsatsen ikke gir de store resultatene.

For oss var jakten på neste seier en utopi. Det tror jeg vi innså allerede i vår første treningskamp, etter 31-0 tap for Ytterkollen på 2x30 minutter. Vi byttet målvakt halvveis, slik at vår kunne få en liten pause, og deres ikke skulle fryse i hjel i vinterkulda.

Likevel hang vi ikke med hodet. Vi var kanskje Norges dårligste fotballspillere, men i tillegg til å inneha en mulig norgesrekord i antall avspark fra midtbanen, var vi svært gode på godt humør og omstilling. Vi kunne ikke jakte gleden ved neste seier, men på stillingen 19-0 i Veggli fant vi motivasjon til å sloss for å unngå vårt første 20-0 tap.

Det var faktisk en lykkelig gjeng, som satte seg i bilen og kjørte hjem til Mjøndalen med «bare» nitten mål i sekken. Størst var likevel euforien når Ørjan Lande Hansen, «Gullfot», scoret vårt aller første mål mot Sigdal i sjette serierunde. Målet sørget for at vi bare tapte 16-1, og dommeren selv var blant gratulantene.

Det finnes mang slags kjærlighet til fotball.

Allsang på grensen

Like lite som du trenger fotballtalent for å glede deg over fotball, trenger du sangtalent for å delta med 3050 og Dala. På lørdag reiser vi til Halden for å synge og heie på gutta i jakten på neste seier – jakten på gleden. Forrige bortekamp endte med 5-3 seier over tabelltoer Brattvåg, denne gangen møter vi igjen en tabelltoer, og i bagasjen har vi en som har det med å score mot Kvik.

Benjamin Sundo er en klippe i vårt forsvar, og naturlig nok ingen notorisk måltyv. Likevel har det blitt tre mål i seniorfotballen. Det første målet har faktisk noen likhetstrekk med målet til Vikåsens Gullfot – uten noen som helst sammenligning for øvrig. 17 år gamle Benjamin åpnet nemlig sin seniorkarriere med å sette Strømmen2 sitt ene i 1-13 tapet for Ull/Kisa2.

Langt viktigere er Benjamin sine to siste mål – de kom begge mot lørdagens motstander, Kvik Halden. Vi forlenger gjerne rekken til helga.

Vi i 3050 setter opp buss til Halden stadion, og sammen med Dala skal vi gjøre vårt for at det igjen blir gledesscener, som i de to siste bortekampene. Jeg håper du vil bli med oss i bussen, og at du er klar for litt allsang på grensen.

Ha meg allerede unnskyldt for unnvikende svar om hvordan jeg tror det går, og bær over med meg om jeg ikke la merke til hvordan vi presterte i høyt press, eller hvordan vi utnyttet bakrom – jeg har sannsynligvis uansett hatt mest fokus på sangen, og ryggen til Raymond eller Petter.

Men når vi vinner, blir det en helvetes artig busstur tilbake!

Og om dere en gang i fremtiden skulle høre en enslig stemme på tribunen rope «Kom igjen Mjøndarn – detta går bra», når vi i virkeligheten ligger håpløst langt bak og slaget i praksis er tapt, så bær over med meg – jeg er arvelig belastet. Dessuten er min eneste virkelige kompetanse i fotball evnen til å aldri gi opp, selv ikke på 19-0.

Det og en solid kompetanse på avspark fra midtbanen.

Bli med i jakta, bli med bussen til Halden!