Tre uker, seks kamper – atten poeng

Ingen siste tango

Mens vi slåss for vår eksistens, har tangotrøyene til Kjetil Rekdal klare ambisjoner om opprykk. De startet sesongen med en solid uavgjort mot Lillestrøm og fulgte opp med å slå Sogndal i saftbygda. I tredje runde ventet nedrykksdømte bruntrøyer på eget gress, og AaFK måtte gå målløse av banen for første gang.

AaFKs opprykksdrøm er fortsatt levende, men den lever farlig i Mjøndalen.
Vårt siste tap mot AaFK kom i mai 2018. Et tap vi revansjerte fem måneder senere, da vi slo dem 2–0 på Consto, og med det bidro til å sende dem ut av kampen om direkte opprykk. En kamp som sto mellom oss, Viking og AaFK.

To år senere, på bittelille julaften, slo vi ålesunderne på ny i flomlyset på Consto. Kampen, som kunne blitt vår siste tango i Eliteserien, vant vi 3–0 og sikret oss med det retten til kvalikkamp i romjula.

Så igjen i fjor, da oddsen for overlevelse sank som gradene, rappet vi alle tre poengene fra Rekdals menn langt inn i overtiden på Color Line Stadion.

11 seire, men bare tre borte.
I dag er AaFK kun tre poeng fra direkte opprykk, men av klubbens 11 seire har bare tre kommet på bortebane. AaFK er favoritter, men de har slitt mot oss før – og de skal få det tøft igjen. For nederlagsdømte mjøndøler på høstjakt lar seg ikke stoppe av odds, undertall eller høststorm – enten den heter Amy eller kommer fra Ålesund.

I undertall, men overlegne

For to uker siden trosset et par håndfuller Amy og tok turen til Åsane. Bydelen har 45.000 innbyggere, men av de drøyt hundre fremmøtte på Åsane Arena, hadde hver fjerde tatt turen over fjellet – gjennom snø, regn og storm – for å støtte Skau, Vik, Wæhler og resten av gutta i brunt. Det var flere stående supportere fra Dala enn det var fra Martyrene – sangen var det mest Amy som sto for.

Det sier litt om Åsane, men mest om Mjøndalen: små i tallet, store i viljen.

I de siste seks kampene kreves det enda mer av oss. Vi må vise at vi virkelig ønsker å spille i toppen av norsk fotball – da må vi være villige til å ofre litt, da må vi trosse en og annen storm. Vi må være villige til å fryse i regn og sludd i flomlyset, vi må ut av godstolen og inn på Consto, selv når oddsen er dårlig.

Tre uker som krever mye – også av oss

De tre neste ukene avgjør hvor vi spiller neste år. Tre uker og seks kamper som kommer til å kreve alt av dem på banen – men også mye av oss på tribunen. For vi utgjør en forskjell – det er hevet over enhver tvil. Vi er ikke herre over hvor vi befinner oss om 22 dager, men vi har full kontroll på hvor vi er, og hva vi gjør når de seks kampene spilles.

Ikke noe av det som ligger foran oss, er umulig.

Vi vet at det vi gjør på tribunen – det at vi er på tribunen – kan være marginen som gir Molund motivasjonen til å ta det ekstra løpet, Vik motet til å ta de tøffeste duellene, Øy adrenalinet til å stoppe det umulige, og Midtgård selvtilliten til å bøye ballen i vinkelen.

Dette er ikke tennis eller sjakk – vi er ikke passive tilskuere. Det er fotball – vi er en del av spillet.

Når den niende november kommer, skal du ikke behøve å lure på om du har gjort alt i din makt for at vi berget plassen. Stemmeløs, sliten – og forhåpentligvis lykkelig – skal du vite at du har gjort alt du kunne. For akkurat den biten er vi herre over selv.

Vi fyrer opp flomlyset på Consto – og begynner på lørdag.