Ørn fra Horten kom med flere tidligere Mjøndalen-spillere i troppen sin, og det var av sine egne man skulle ha det. Vel – det kommer vi tilbake til. Imidlertid var det et lite overtak til hjemmelaget det første kvarteret, uten at det skjedde all verden foran gjestenes målvakt.

Gjestene kom mer med, men vi var farlige på overganger. Etter en drøy halvtime ble Gustav Sving Helling spilt gjennom, men avslutningen gikk på feil side av stolpen. Da førti minutter var spilt, fikk samme mann avslutte igjen, og dette gangen smalt ballen i stolpen. Men kling og klang gir ikke mål så lenge ballen spretter ut igjen på banen. Dermed stod det 0-0 til pause.

Men andre omgang var kun syv minutter gammel da tidligere Mjøndalen-spiller Artan Brovina skåret. Dermed var bortelaget i føringen, og vi ble løpende mye mellom når Ørn hadde ballen. I motsetning til oss klarte de også å holde på den, vi slet kort og godt med presisjonen i vårt pasningsspill og begynte virkelig å komme på hælene i forhold til de høytflyvende ørnene fra vestfoldbyen.

Kveldens trener Bjarne Ingebretsen ble etter hvert så ivrig i sin coaching at han bad dirigentbordet om å få kaste jakken. Det ble tillatt, og en kortermet juniortrener sprang opp og ned langs sidelinjen for å mane sine disipler til innsats.

Vi er usikre på om det var Ingebretsens løping og veiving med armene som ble avgjørende, men tolv minutter før slutt klarte hjemmelaget å utlikne. Det var Gustav Sving Helling som fikk presset inn ballen etter det som sies å være klabb og babb i feltet (Trener Ingebretsen sprang i veien for denne skribenten, slik at gjengivelsen må bli noe omtrentlig). Dermed var lagene like langt.

Men Ørn beholdt grepet om kampen. Vi måtte virkelig henge i tauene de minuttene som stod igjen. Det var fortsatt vanskelig for oss å få tak i ballen, og ikke klarte vi å beholde den særlig lenge heller dersom vi klarte det. Akkurat idet kampuret passerte nitti minutter skjedde det fatale for hjemmelagets poengmuligheter. En takling inne i sekstenmeteren endte med at dommer blåste i fløyten sin og pekte resolutt mot straffemerket.

Vårt håp lå hos Sousha Makani – den 192 centimeter høye målvakten med massevis av rutine og fem landskamper for Iran samt en hunger på å vise seg frem etter månedsvis på sidelinjen med skade. Men selv ikke av MAkani kan man forvente at et straffespark skal reddes. Han forsøkte selvsagt sitt beste og gikk til rett side, men skuddet var dessverre en anelse for godt plassert til at han klarte å redde poeng for oss.

Da begynte det å regne også, slik at kvelden ble helsvart for hjemmelaget.

Men nye sjanser kommer. Neste hjemmekamp er mandag 2. september. Motstander er Grei og avspark er kl. 20:00 (merk tiden). Møt opp og støtt gutta til tre viktige poeng!