De hvite tallene på komfyren forteller meg at klokka er 04.37. Jeg sitter i leiligheten med PC-en på fanget og beina på bordet. Et bord fullt av matrester, tomme flasker og halvfulle glass. Glasskår fra et knust champagneglass former et hjerte på stuebordet og månen kaster gull inn gjennom vinduet.

Aldri har den lyst sterkere. Aldri har nattehimmelen vært så klar. Aldri har lykken vært større.  

Noe har løsnet i meg. Som når en muskel som har vært i dirrende spenn endelig roer seg. Nervene og usikkerheten som har plaget meg i månedsvis har smeltet og blitt til noe varmt og godt som følger blodstrømmen rundt i kroppen og gir den næring. Myker den opp, gir den fred. Så renner det ut av meg - alt det vonde - ut av øynene og nedover kinnene.

Veien mot ny kontrakt har vært full av hull og humper. Altfor mange motstandere har gått tilbake over Hagatjernveien med lette skritt og brede glis. Det har vært for mange uavgjorte og for mange baklengs, for få borteseire og for vanskelig å holde på ledelsen. Og Trygve Kjensli har dømt oss for ofte.

Det har vært søndagskvelder hvor jeg har lent meg over rekkverket i 5. etasje, merket suget og lurt på hvordan det ville vært. Og det har vært perioder hvor boksen med innsovnings-piller har vært min nærmeste venn.

Men livet er ikke bare vondt, heller ikke for en fotballtrener. Noen ganger er det godt; når vi vinner. Som for eksempel mot Strømsgodset i Drammen og mot Ranheim på Consto. Og mot Vålerenga første søndag i advent.

Vi vant ikke så ofte, men vi vant når vi måtte. Når det gjaldt som mest var Mjøndalen best.

Vi møtte Vålerenga i sesongens første og siste kamp. Vi strøk på tentamen i april, men bestod eksamen i desember. For da alt stod på spill stod guttene frem. Vi spilte med mot, vi turte - på en dag det var lett å gjemme seg bort. Vi feide over Enga fra start og burde scoret etter tre minutter. Og etter femten og tjue og trettifem. Men det ville seg ikke. Ikke før ballen havnet hos Fredrik. Verdens raskeste mann stod plutselig helt stille. Akkurat der ballen kom. Han stoppet den, siktet og sparket. Rett inn i målet. Inn i hjørnet. Inn i historiebøkene.

Det var så befriende. Så deilig.

Men det var ikke over. For plutselig våknet Enga. De siste minuttene ble lange og vonde. Med blokkeringer, innlegg og nesten-sjanser. Men det gikk bra. Det gikk bra.

Men det var ikke slutt i Tromsø.

Vi stod hjelpeløse rundt telefonene og ventet. Det var som å stå og vakle på en avgrunn. Følelsene dundret gjennom hver celle i kroppen og jeg kjente hjertet slå helt ut i fingertuppene. Sekundene kreket seg av gårde, omtrent som Gauseth med krampe.

Men så, endelig, dukket fem bokstaver opp på displayet, stablet sammen til det vidunderlige ordet: SLUTT.

Hele stadion eksploderte. Tordenbrølet fra 2300 gapende struper slo mot meg. Jeg løp inn i lyden, som en forrykt krysning av Forrest Gump og Finn Carling. Det var en euforisk følelse, en kruttsterk blanding av glede og lettelse. En glede over at det gikk bra. En lettelse over å overleve. Det var som å komme til overflaten for å puste etter ti minutter under vann. 

Spør hvem som helst som har vært døden nær; fint lite er deiligere enn å overleve.

Hemninger forsvant. Aversjonen jeg vanligvis har når det gjelder fysisk kontakt med menn forsvant. Jeg klemte alle innenfor rekkevidde, hardt og lidenskapelig, som om vedkommende var en gjenfunnet teddybjørn.

Så kom Kenneth. Min gode venn og dyktige partner. Som akkurat hadde lidd seg gjennom sin siste kamp. Som akkurat hadde opplevd sin største triumf. Jeg gikk rolig mot ham og klemte ham. Lenge og inderlig. Jeg måtte svelge - en klump var på vei opp. Jeg ville si noe, men klumpen hadde nådd halsen og stengte for ordene. Plutselig føltes det som om alt ble stille - at det bare var han og meg. Det var et spesielt øyeblikk. Et øyeblikk som burde blitt tatt vare på i et album. Som en dør inn til fortiden. Til opprykket på Braskereidfoss. Til triumfene mot Brann og Godset. Til opprykket i fjor. Det er øyeblikk sterke nok til å lyse opp et helt fotball-liv. Øyeblikk skapt og opplevd sammen med Kenneth.

Takk for alle årene, kamerat. Takk for alt det fine. Takk for at du stod støtt i det vonde.

Så gikk jeg til 3050 og Dala. Og til frivillige, sponsorer og venner. Som ropte, sang og gråt. Jeg sugde til meg følelsene, pakket dem inn i glanspapir og gjemte dem i hjertet mitt. Der kommer de til å være så lenge jeg lever.

På vei ut av banen kikket jeg opp på resultat-tavla, som for å få en endelig bekreftelse på at det var sant. Gåsehuden strøk meg oppover armene og jeg begynte å lete etter ord. Ord sterke nok til å beskrive følelsene jeg hadde for guttene. Heltene. Som ventet på meg i garderoben.

Men det var en stolthet for stor til å beskrive, en takknemlighet vanskelig å formidle.

Nå har de hvite tallene på komfyren sneket seg over seks. Jeg reiser meg fra sofaen, går ut på terrassen og kikker ut i natten. Stjernene funkler om kapp på en kald og klar himmel, gradestokken på stadion viser minus fire og et enormt, knitrende rim-teppe har kvalt gresset og gjenerobret herredømmet på stadion. Jeg er bakfull. Og sentimental. Og tenker at kanskje kommer jeg aldri til å bli så lykkelig igjen. Dette er kanskje den beste kvelden i mitt liv. Den beste natten.

Jeg går inn igjen, henter et stearinlys og et halvfullt champagneglass, planter lyset i snøen, løfter glasset mot himmelen og sier gråtkvalt til meg selv: Dette er i hvert fall den beste første søndag i advent jeg noen gang har hatt.

– Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede.

Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede.

Vegard.