Når det brune hjertet banker som mest intenst

Det er vondt å ha det vondt. Å elske noe så mye at det gjør fysisk vondt når det ikke går slik man håper. Det å møte opp uke etter uke, synge, heie, holde håpet friskt – og likevel kjenne på skuffelsen. Jeg kjenner det. Vi kjenner det alle.

Tapet mot Lillestrøm svir. Ikke bare fordi sifrene var stygge, men fordi vi vet hva som bor i laget vårt, i klubben vår, i alle oss som bærer det brune hjertet på innsiden av brystet. Og det gjør det ekstra tungt å erkjenne at vi akkurat nå står i en tung og krevende periode.

Men la meg si dette, helt tydelig: Vi står ikke stille. Vi har ikke gitt opp. Vi har aldri jobbet hardere enn vi gjør akkurat nå. Hver eneste dag legges det ned arbeid – på kontoret, på treningsfeltet, i styrerommet og ute blant samarbeidspartnere. For å løfte oss. For å finne veien som er skapt for oss. For å bygge det som skal gjøre Mjøndalen sterkere – ikke bare i morgen, men for fremtiden. Jeg kan si det tydelig èn gang til. Vi står ikke stille, og det er ikke en levende sjel hos oss som henger med hodet. Vi har det vondt, men vi håndhilser ikke på nederlag i Mjøndalen. Vi løfter nederlaget pent vekk og setter det et eller annet sted nærmere storbyen og minner oss på hva vi faktisk er kapable til å gjøre på en fotballbane denne sesongen.

Vi er i en ekstraordinær situasjon. Det vet alle som følger klubben tett. Økonomien er presset. Troppen vår er ung. Skadelisten er lang. Og tiden – den har rett og slett ikke vært på vår side. Et lag trenger tid til å bli et lag. Det tar tid å bygge relasjoner, forstå hverandre i spillet, etablere trygghet. Akkurat nå betaler vi prisen for manglende kontinuitet og marginer som ikke har vært på vår side. Men det er ikke noen unnskyldning. Vi peker ikke på tilfeldigheter, skader eller økonomi. Vi peker på oss selv. For det er vi som har ansvaret, og det er vi som skal rydde veien frem.

Bunnen på en måte bunn. Bunnen er ikke et evig fall som aldri stopper. Bunn er bunn. Ferdig. Den er hard. Den er kald. Den gjør vondt. Men den gir også et solid utgangspunkt. For retningen derfra er alltid opp. Det er grunnen til at vi trenger hvert eneste brune hjerte til å stå i stormen sammen med oss.

I administrasjonen vår har vi lagt en plan. Den er ikke tilfeldig. Den er forankret i realisme, i ansvar og i fremtidstro. Vi vet hva vi må gjøre, og vi har startet på den jobben for mange måneder siden. Vi jobber med struktur, med økonomi, med å styrke klubben fra innsiden. Vi bygger stein for stein – ikke med raske løsninger, men med grep som skal hjelpe oss ut av vanskelige tider og inn i fremtiden.

Sportslig har vi den samme holdningen. Vi har et trenerteam som elsker klubben like mye som alle andre og en spillergruppe som står i stormen med hevet hode. De kjenner trykket. De vet hva som forventes. Men de gir seg ikke. De er unge. De er sultne. Og viktigst av alt – det er ingenting de heller vil, enn å lykkes for Mjøndalen. Vi ser det på trening. Vi ser det i garderoben. Og vi vet at det kommer til å snu. Det er ikke et spørsmål om “hvis” – det er et spørsmål om “når”.

Vi later ikke som om alt er greit, men det er i ekstrem motgang ærligheten og kjærligheten kommer til syne. Den samme kjærligheten som foreldre har for sine barn, ubetinget og uten forbehold. Selv om det er vanskelig å kreve noe som helst, så håper jeg at vi alle sammen klarer å kjenne på de tre ordene som betyr mest for oss. Lagånd kommer ikke av seg selv. Den skal treffe oss når vi ligger nede. Innsatsen har ingen annen vei nå enn å øke. Hvis man klarer å øke innsatsen og tør å ta inn lagånden, så blir vi bestevenner. Det er bestevenner som lykkes. Lagånd, innsats og kameratskap

Laget vårt er ikke i ferd med å miste OBOS. Vi er i ferd med å formes. Dette er smerten før veksten. Stillheten før følelsen av glede. Svikten før gjennombruddet.

Vi skal opp på bena igjen. Vi skal gjøre oss fortjent til det. Og når det skjer, så skal det skje sammen.

Brune hjerter banker ikke svakere i motgang. Det banker dypere, hardere og enda mer intenst.

- Ronny