Kongene av OBOS
Lørdag besøker nyopprykkede Hødd Consto Arena. Laget har kanskje overrasket litt så langt i sesongen, men ingen kjenner divisjonen så godt som laget fra Ulsteinvik. Tall lyver ikke – og Hødds tall er verdt å merke seg.
André først. Hødd er kanskje kongen av OBOS, men blant adelen i Hødd finner vi en kjenning av oss – André Nevstad. Med imponerende 683 kamper for klubben (ifølge Wikipedia) troner den sympatiske sunnmøringen helt på toppen av adelskalenderen. Han har alltid spilt i blått og hvitt, selv om trøya var en anelse lysere de to sesongene han spilte i Molde.
André rakk også å bli en mjøndalsvenn i et drøyt covid-år, og selv om oppholdet hos oss var kort, var vennskapet gjensidig. Enda kortere var hans opphold i 1994, da han bidro til å snu vår 1–0 ledelse til 1–4 tap, ved å score Moldes utligningsmål på Molde stadion den 12. juni 1994.
Men først og fremst er André Nevstad Hødd-mann – Norges suverene nivå to-klubb.
41 sesonger
Hødd huskes for NM-gullet i 2012 da de, som et bunnlag fra nivå to slo Eliteserielaget Tromsø i finalen. Utover det er ikke laget fra Sunnmøre det første folk tenker på når det snakkes om norsk toppfotball. Likevel har laget – som som har fostret spillere som Åge Hareide og Jan Åge Fjørtoft – noen ganske imponerende tall å vise til.
Hødd er nemlig den klubben med flest sesonger på nivå to i norsk fotball. Siden det moderne seriesystemets inntog i 1963 har de spilt 41 år på nest øverste nivå – altså 41 av 63 sesonger! Det er tre sesonger mer enn nestemann, Bryne, og 12 sesonger mer enn oss. De resterende 22 sesongene har Hødd fordelt med 16 på nivå tre og seks helt øverst.
Nr. 20 og 21. Dersom vi ser på snittnivået til de klubbene som har vært med i seriesystemet siden starten, får vi i Mjøndalen en 20. plass med nivå 2,13 i snitt, mens Hødd plasserer seg rett bak med 2,16. Ikke verst for ei lita bygd med konstant motvind.
Klubben havner i en ganske eksklusiv gruppe på 14 klubber, som siden 1963 aldri har spilt lavere enn 3. nivå. En av fjorten er ikke kanskje ikke enestående, men tatt i betraktning at det finnes nesten 2000 klubber i landet, og at Ulsteinvik kun huser litt over 6000 mennesker, er det absolutt imponerende.
Kanskje er det den konstante vinden og det uforutsigbare været på øya ytterst i havgapet, som har gjort folket hardføre og ballsikre – det er dumt å miste kontroll på en ball, om konsekvensen er at den blåser på havet. Det er i alle fall langt flere enn oss og jomsvikingene som har lidd sviende nederlag langs værharde fjorder ved Hareidlandet.
2-7
Om ikke vår første tur til Ulsteinvik i 1967 var like risikofylt som jomsvikingenes tur til samme øy i år 986, kunne Fremtiden fortelle om en strabasiøs tur med både fly, buss og båt. Det gikk også langt bedre med Torstein Nilsen, Boye Skistad og resten av våre menn, og de kunne returnere på samme «strabasiøse» vis til Mjøndalen med 7–2-seier på bortebane.
Ifølge avisene lot selv hjemmepublikumet seg imponere av Jan Erik Holmen og resten av det unge laget i brunt. Jan Erik sørget for hattrick foran drøye 3000 tilskuere på idylliske Høddvoll stadion. Samme mann scoret begge målene i 2–1 seieren på Nedre Eiker samme år.
Året etter innledet Hødds storhetstid, og våre oppgjør endte med tap 1-3 på Høddvoll og poengdeling hjemme. Hødd rykket opp, og de to neste oppgjørene ble våre første og eneste møter på øverste nivå.
15-3-7
Vi fulgte etter Hødd i 1972, og vår aller første kamp på dette nivået ble en 2–0-seier nettopp over våre gamle venner fra Sunnmøre, før vi igjen slo dem i Ulsteinvik. Vårt første år på toppen ble deres siste på svært lang tid, men det har blitt desto flere møter på nivået de kjenner bedre enn noen annen.
Det har vært målrikt. Totalt 25 møter, én gang i cupen, én gang i kvalik og 23 ganger i serien. Resultat - femten seire, tre uavgjort og sju tap for oss, og pene 60-38 i målforskjell. Det blir nesten fire mål per kamp, og fortsatt har ingen av våre oppgjør endt 0–0.
Hødd har kanskje siste stikk så langt, men tallene er altså på vår side. Ikke bare har vi vunnet dobbelt så mange kamper som vi har tapt, men på hjemmebane har vi kun tapt én kamp – i opprykksesongen 2014.
Statistikken tilsier altså et målrikt og underholdende oppgjør på lørdag. Kun tre av våre møter har resultert i poengdeling, og selv de kampene har endt med minst fire mål. Legg til at det i våre tre siste kamper har blitt scora 15 mål – sju av de av oss – så skjønner du at dette ikke er dagen for å sitte hjemme.
Bli med på Consto for å gi gutta den energien de trenger for å forsvare boksen – det kan bli mange anledninger til å synge «Pippi» med Dala og 3050.
Erik har helt rett når han sier:
«… vi har hevet toppnivået vårt etter sommerpausen. Jeg synes vi er gode nok til å stå i divisjonen – [vi] kan ta poeng fra alle. Nå gjelder det å ta flere trepoengere.»
Lørdag er en god dag for å ta en trepoenger – for selv konger faller!
