Klubben som reiste seg som Fugl Føniks

MIF sliter i bunnen av Eliteserien, og det kan godt bli OBOS-liga neste år på bruntrøyene. Men ingen andre klubber på samme størrelse har ligget så lenge blant de tjue beste i norsk fotball over så lang tid på mange år.

Annonse:

Og i høst er det 15 år siden ferden begynte. 28. oktober 2006 huskes blant mange innbitte MIF-supportere, for det var den dagen MIF rykket opp fra 3. divisjon etter en dramatisk kamp mot Elverum på Braskereidfoss.

For Mjøndalen IFs A-lag var sørgelige greier noen år på slutten av nittitallet og etter overgangen til et nytt årtusen. Etter å ha vært et av landets beste og mest kjente lag med profiler som brødrene Skistad, Egil Solberg, Steinar Aulie og Per Terje Markussen med flere, hadde heisen virkelig skutt fart nedover i divisjonssystemet. Den hadde foreløpig stoppet på nivå fire, og de fleste trodde vel at Mjøndalen som toppklubb var død og begravet.

Det luktet fortsatt toppfotball

Men inn kom to med erfaring fra toppfotballen – Vegard Hansen og Kenneth Widemann Karlsen. De hørte den svake lyden av toppfotball banke i kistelokket, og sammen bestemte de seg for å vekke liket til live igjen, selv om alt klubben hadde var et budsjett på 250.000,- kroner og et ballnett. Men organisering er fattigmanns kapital, og herrene Hansen og Karlsen visste at frivilligheten stod sterkt i den gamle arbeiderbygda. Smått om senn begynte entusiasmen å spre seg i bygda, og med den kom også de sportslige resultatene.

I 2006 rykket de altså opp til 2. divisjon, og klubben var tilbake på tekst-TV, som Mads Hansen fortalte stolt. Men comebacket på tredje nivå i norsk fotball begynte ikke så bra. Lokalrival Åmot snudde kampen helt på slutten i serieåpningen, og 2-1 ble til 2-3 på et par minutter. Men bruntrøyene hevet seg kraftig, og særlig høstsesongen var imponerende. De siste seks rundene tapte ikke laget, og endte som nummer to i sin første sesong på dette nivået på en god del år.

Opprykket kom allerede året etterpå, og selv om laget slet hardt i sin første sesong på nivå to i norsk fotball siden 1996, så fikset Mads Hansen biffen med sin vakre Maradona-skåring mot Hønefoss i nest siste runde. 2010 og 2011 ble brukt til å stabilisere seg, mens MIF sikret seg kvalifiseringsplass for spill i Tippeligaen i 2012. Der ble det tap mot Bodø/Glimt, men laget fra den lille bygda hadde bevist at det var legitimt å drømme om noe stort. I 2013 kom laget enda et hakk videre i kvalifiseringen, men røk for Ranheim etter å først å ha slått ut Hødd.

Byttet plass med Brann

Så kom 2014, og Mjøndalen hadde etablert seg som et av de sterkeste lagene i divisjonen. I konkurranse med Sandefjord og Tromsø ble det tredjeplass og ny kvalik. Fredrikstad gikk greit, mens kampen mot Bærum ble en Hitchcock-triller av en kamp. Men etter litt Magnus Sylling Olsen-magi reddet MIF ekstraomganger, hvor vi kjørte over gjestene, til tross for av vi spilte med ti mann etter at Christian Gauseth ble litt for ivrig på slutten av ordinær tid. Og kampene mot Brann er historie.

26. november 2014 er for alltid en dato skrevet inn med gullskrift i MIF-historien. Brann ble feid av banen, supporterne deres begynte å slåss med hverandre og Marcus Pedersen fikk ikke millionbonusen sin. Og Vegard Hansen måtte (heldigvis) klippe seg. Det ble opprykk – og bruntrøyene var tilbake i toppdivisjonen for første gang siden 1992 – og kun ni år etter at laget hadde vaket rundt på nivå fire og så ut til å bli værende der.

Redebuten i toppdivisjonen gikk ikke så bra. Men det ble minnerike kamper, med seier hjemme over Rosenborg og uavgjort på Marienlyst som høydepunkter. Til slutt ble det likevel nedrykk. I 2016 og 2017 ble det på nytt kvalifiseringsspill om opprykk, før det i 2018 ble direkte opprykk etter seier borte mot Florø i siste runde. Mjøndalshallen var stappfull da spillerne endelig ankom fra tokt i vesterled den søndagskvelden.

Vi kommer igjen

Utrolig nok har vi klort oss fast i Eliteserien etter det. Stort sett med minst mulig margin, men vi har prestert på vårt beste når vi har måttet det som mest.

Etter femten år med nesten sammenhengende fremgang er det lett å bli historieløs. Selvsagt skal spillere, trenere og sportslig ledelse ha kritikk dersom det er riktig. Men vi må ikke glemme at for femten år siden het motstanderne Ihle og Hønefoss 2. I dag heter de Molde, Rosenborg og Bodø/Glimt. Vi spiller Ælv Classico foran et fullsatt Marienlyst og vi irriterer fortsatt vettet av enkelte klubber ved at vi har holdt oss i Eliteserien tre år på rad, selv om vi har det minste budsjettet og vi er den minste bygda (ja, den eneste bygda, for de andre kommer fra BYER). Men samtidig har vi de beste frivillige, vi har sultne spillere og et akademi i fremgang samtidig som vi har kontinuitet på trener- og ledersiden.

Og rykker vi ned – så lover vi å komme tilbake.
 

Annonse fra Eliteserien: