Hyller 60-åring

Èn av klubbens største helter, Per Terje Markussen, fyller 60 år.

Annonse:

Den 1. april rundet Mjøndalens mangeårig fotballhelt 60 år. I den anledning var det flere som ville hylle hans bragder i den brune drakta:

Dikt fra Boye Skistad

Per Terje – klubbens store fotballspiller,
hele Mjøndærn savner deg.
Ute på vingen med fart og finter,
så alle hvordan du feide i vei.

Rask og teknisk – og med overblikk
og med en fantastisk innleggsfot,
fant du fram til rette mann foran mål,
og - ballen havna i motstanders not

Du topper lista over kamper i hvitt og brunt.
Det er det ikke vanskelig å forstå,
siden du gleda tribunens mange tusener,
jublende vilt på «Store Stå»!

På Weser stadion i året 1987
knuste du tyskernes mangeårige seire,
du runda din back og scora lett,
så alle i Mjøndærn kunne feire.

Også på isen var du suveren,
med fart valsa du over spillere, også svensker og finner,
du herja med motstandere på mang en arena,
og gjorde MIF Bandy til nasjonens store vinner

Ja, du har gleda tusener sommer som vinter
og alltid opptrådt med verdighet og stil -
med dine mange raids, scoringer og finter,
helt i tråd med klubbens verdier og profil.

Derfor TAKK – kjære PT – en av klubbens største
for en lang og suksessrik karriere året rundt.
Du ble historisk og blir ikke glemt med det første,
alt hva du gjorde for klubben i hvitt og brunt.

 

Lagkamerat, venn og nabo

Boye

 

Hilsen fra Herman Ekeberg

Per Terje Markussen. Jeg måtte bare skrive noen ord, da jeg så at han fyller 60 år i dag, 1. april. Han blir fortjent hyllet og gratulert av MIF og andre. Jeg henger meg på:

Vips, så var´n forbi. Et lite rykk, ei lita kroppsfinte, ei innleggsfinte, og ikke minst ei skuddfinte. Sjølveste finta! Finta jeg aldri glemmer. Finta som Terje Kojedal aldri glemmer. Finta som norske backer aldri fant ut av... Finta med stor.... eff..ekt… Finta til Per Terje Markussen.

Eller PT. Eller Makkern. Eller Makarov.

Noe av det beste jeg visste om som guttunge var å dra bort på stadion og se Mjøndalen spille. Og spesielt se Per Terje spille. Eller herje, om du vil. For han herja mye. Med finter, fart, finesse. Med forsvar. Med Terje Kojedal.

Og han var min helt. Han og alle de andre gutta i brunt, som kjørte Talbot og hadde Zanussi på brystet, og som visste hvor bratt og langt det var til Hagatjern. Og som visste hvor Munkhaughjørnet lå.

Jeg ante ikke hva Zanussi var den gangen, men jeg visste at det var noe motstanderne så vidt skimtet før de så ryggen til Per Terje, og der sto det ikke så mye, annet enn et nitall som ble mindre og mindre for en fortvilt forsvarer. For han var rask også.

Jeg tror ikke det var noe reklame på ryggen den gang, men det burde stått noe sånt som: «Vi snakkes».

De som spilte mot ham, enten det var fotball eller bandy, var som regel så svimle at de måtte støttes av banen. Noen ba om autografen. Noen la opp tvert. De visste godt hvem han var, men det var lite de kunne gjøre, bokstavelig talt.

Kjøttspillere som Bård Bjerkeland, Jo Bergsvand, Tore Kordal og de gutta der, prøvde å Pondus-tackle han, men som regel spratt han unna, slo en tunnel og blunka lurt til en forvirret landslagstrener, og til Ivar Hoff, som skulle ønske han var det. Men, han fikk i alle fall opplevd Mjøndalen og Per Terje, som fiksa seriesølv i 86, og som avgjorde på Weser Stadion. Og Tom Lund. De to. To av de største. Han har sett mye fint, Ivar. Brune drakter, løpebane med rødgrus, Zanussi og skuddfinter.

Stakkars motstandere. Stakkars Terje Kojedal, en usedvanlig hyggelig kjøttspiller. Jeg kan huske Per Terje herja vilt med Kojedal både på Nedre Eiker Stadion og på Briskeby. Kojedal og kameratene lå strødd.

Terje Kojedal skal prise seg lykkelig over at han ikke spilte bandy.

(Han spilte visstnok ishockey, så da skal han også være glad for at Per Terje aldri begynte med det)

For det var ikke lett å møte Per Terje. Men det var lett å spille med han. Jeg var så heldig å få spille med han. Som liten og ung var det en drøm. Tenk å få spille sammen med han og de gutta der da, tenkte jeg.

Og det skulle vise seg at jeg fikk det. Jeg ble lagkamerat med sjølveste Per Terje. Helten.

Jeg øvde på skuddfinta. Om og om igjen. På løkka. På de mange løkkene. Det var mange som gikk på, og det var nesten som jeg sa; «Jeg skulle hilse fra Per Terje».

Skuddfinta. Det er den deiligste finta jeg veit om. Og jeg trur det var Per Terje som fant den opp. Eller var det George Best?

Steinar Pettersen kunne den også. Det har jeg sett på TV, fra cupfinalen. Akkurat sånn det skal gjøres. Han kunne også finte folk med skøyter, susp og hjelm på vinteren. Akkurat som Per Terje. Det fantes flust av talent på Gulskogen og i Drammen også. Det skal sies.

Dette var to av de beste i verden på akkurat skuddfinte. For det kunne nemlig ikke gjøres noe bedre.

Men det var ikke bare fintene, ballfølelsen og skøyteferdighetene. Det var så mye. Blant annet mottaket. Og medtaket. Det var bra, det. Med høyre eller venstre. Samma det.

En langpasning fra Steinar Aulie, eller et sleivspark fra Trond Solvoll, som hadde retning Per Terje, ble fløyelsmykt tatt ned, med og bort fra motstander. Alt i samme moment og bevegelse. Det var ingen som gjorde det på samme måte. Kanskje Pelé. Og kanskje Maradona. På sine beste dager.

Og Makarov. På isen kunne Per Terje finte en motstander bare ved et ørlite vrikk med overkroppen. Og så var han forbi. Da kunne forsvareren lengte etter en benk å sitte på, med et ullteppe over skuldrene og en kopp med buljong. Og til en timinutters utvisning for slag på alt annet enn skøytene til Per Terje, for de var borte for lengst.

Han fløyt på isen, sånn som Makarov.

Noen ganger hentet han ballen helt nede ved Tore Eriksen i buret, hvis ikke Boye Skistad, Jan Erik Kristiansen eller Oddmar Nilsen kom før han, og så tok han noen kjappe tråkk og fintet seg gjennom alt og alle, nesten uten å røre på seg. Han bare seilte forbi, og så putta han, enkelt. Det var så enkelt! Og så fint å se på!

Et lite vrikk med overkroppen var nok. Han var så god til å finte, PT, at han plutselig og helt umerka kunne befinne seg på gamlebrua på vei hjem til Krokstadelva, når han i utgangspunktet skulle ta nybrua. Og elva fløt videre, mot Drammen, uten å skjønne noe som helst.

Og kom det en buss imot, så var det bussen som rygga, for å si det sånn.

Hvis han ikke putta sjøl, så gjorde han det sånn at andre putta. Og det gjorde han ofte. Snakk om assistkonge! Han har gjort sånn at andre har blitt toppscorere. Egil Solberg, Tore Walther Kristiansen og Odd Johnsen. Odd Johnsen!

PT og Odd Johnsen! For et radarpar. Både sommer og vinter. Per Terje serverte til Odd. Eller omvendt. Mest det første, og Odd takket og bukket. Og putta. Per Terje kunne prikke krøllene, pannebåndet og køllebladet til Oddemann nesten i blinde. Noe av det beste innen kjemi og samspill som har rørt seg i norsk fotball og bandy.

Og det var stort å se.

Det var stort å se Per Terje spille. I varmegrader og kuldegrader. I brunt. Og det var stort å spille med Per Terje. Det var stort å bli spandert på en øl på puben av Per Terje. Noen ganger stoppet det ikke med den ene ølen, men sånn var det den gangen, i Mjøndalen.

Det var også stort å se det gode humøret til Per Terje. Han smilte og lo mye, og det gjør han fortsatt.

Men han kunne bli forbanna også. Og blei PT forbanna, ja, da var det noe som var gærent. Jeg kan huske han ga dommer Per Arne Larsgård huden full utafor garderoben på MIF-huset. Og det var like før Larsgård tok med seg fløyta, tusla ut, tilbake over veien, inn på banen og gjorde om på feilen.

For det var feil. Per Terje hadde rett. Han hadde stort sett det.

Apropos øl. I 1991 fikk vi 10 kasser pils for hver seier av en sponsor, en familiebedrift fra Drammen. Det ble mange mål og seiere. Det ble opprykk det året. Selvfølgelig ble det opprykk det året.

Og Per Terje var mannen bak det meste. Både mål, seiere, opprykk og festen etterpå.

Per Terje – den mestspillende i brunt. Den beste. Den aller, aller beste. Og fortsatt kan du se ham på stadion når det er kamp. Både han og andre tidligere helter. Og det er fantastisk fint å se.

I dag, 1. april 2019, er Per Terje 60 år, men han ser fortsatt uforskamma ung og sprek ut. Jeg trur han fortsatt kunne lurt en og annen forsvarer trill rundt. Både på alderen og med skuddfinta.

Men kanskje ikke Terje Kojedal. Han må ha lært nå.

I dag tar jeg en skål for hedersmannen, helten og lagkameraten.

Gratulerer med dagen, Per Terje!

 

Mjøndalen IF gratulerer også PT med dagen og ønsker han hjertelig velkommen på Eliteserie-kamper på Consto Arena.

Annonse fra Obos-ligaen: