Herman Ekeberg er multitalentet fra Mjøndalen som gjorde sunnmøring av seg, men som alltid vil ha MIF i sitt hjerte. En spesiell gest i 2015 manifesterte dette.  

Med ett bein i hver leir, syntes han 2020 var et tungt år fotballmessig, men innrømmer at han jublet høyt da Markus Nakkim skåret og MIF reddet plassen 28. desember. Og potensialet så han da han fikk kommentere moderklubben i bortekampene mot AAFK og Molde for Eurosport.

- Hva gjør du nå?

Jeg er tekstforfatter i et digitalt markedsføringsbyrå i Ålesund som heter Sorentio AS. I tillegg kommenterer jeg fotball for Eurosport, hovedsakelig i Ålesund, Molde og Kristiansund. Det gir meg glimrende muligheter for å følge norsk fotball tett, også Mjøndalen IF.

Ellers bor jeg i en rolig bydel som heter Lerstad, rundt sju kilometer utenfor Ålesund sentrum. Jeg er også med i trenerteamet til Herd G13, hvor sønnen min spiller fotball. I tillegg holder jeg litt på med musikalske sprell i Amund & Herman Band, samt noen andre lokale, kulturelle prosjekter.

- Sivilstatus?

Gift med Lise. Tre barn: Mia (17), Teo (13) og Oda (7)

- Blir du fortsatt gjenkjent på gata?

Av og til. Når jeg er i Mjøndalen, treffer jeg som regel mange kjente, og da er det smil og glede. Det er helt herlig! Ålesund er heller ikke for stort, så her er det også noen som husker tidligere fotballspillere.

- Hva tror du folk i Mjøndalen husker deg for?

Jeg håper de husker meg som en god venn og menneske, selv om jeg flyttet fra Mjøndalen som 24-åring i 1996. Ellers er det nok fra fotballbanen. Jeg begynte å trene med heltene på A-laget allerede som femtenåring og debuterte i siste seriekamp i 1988. Da kom jeg inn for Arnt Kortgaard, som spilte sin siste kamp. Så jeg håper noen fortsatt husker meg fra Nedre Eiker Stadion fra slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet.

Et stort øyeblikk for meg, og som kanskje sier litt om min tid i Mjøndalen, var den fantastiske gesten MIF og MIF-supporterne gjorde i serieavslutninga mot AAFK i 2015. Jeg så kampen fra sykesenga på St. Olavs Hospital, for jeg var midt i en tung cellegiftkur. Men jeg fikk se at supporterne for både MIF og AAFK holde opp digre bannere med lykkønskninger til meg! Jeg sa til sykepleieren som var innom: - Se! Se hva de gjør i Mjøndalen! Det glemmer jeg aldri, og akkurat den dagen tror jeg det utrettet mer enn cellegiftkuren for at jeg skulle bli frisk igjen.

- Hva savner du mest fra den aktive tida som fotballspiller?

Å slå en strøken kompispasning. Det gode miljøet og kameratskapet, som var veldig fremtredende i Mjøndalen, savner jeg også. Jeg elsket å trene og bli bedre sammen med lagkameratene.

Det sosiale i og rundt MIF-huset betydde mye også for oss som var aktive spillere. Det er klart man savner den tida. De frivillige, miflene, de ihuga supporterne og gamlekara som satt i hjørnet og ville vite hvordan det sto til med meg og laget – og som gjerne hadde et og annet tips å komme med.

- Hvilken episode fra tida di i Mjøndalen irriterer deg fortsatt?

«Ranet i Skien». Juniorlaget til Mjøndalen vant borte mot et godt Odd-lag, og jeg skåret et vanvittig solomål. Men gleden ble snudd til fortvilelse etter kampen, da vi innså at skiensramp hadde vært inne i garderoben og forsynt seg. Jeg ble frastjålet fire blanke, kjøpelystne tiere og gikk glipp av godsaker på vei hjem! Turen fra Skien til Mjøndalen har aldri vært lengre enn den dagen…

- Hva er du mest stolt av fra tida di i Mjøndalen?

At jeg fikk bo og drive med idrett i ei bygd med så mange flotte og dedikerte folk. I tillegg til fotball spilte jeg også bandy, innebandy, bordtennis og tennis. Jeg er også stolt av å ha bidratt med gode fotballopplevelser for foreldre og andre som fulgte med fra sidelinja. Vi skapte herlige minner sammen, både i Norway Cup og Gothia Cup. Stort!

Dessuten var det stort å få representere Norge på U18-nivå som «Mjøndærnsgutt», selv om det var på bekostning av Jone Hesjedal, som var ute med kyssesyke. ¨

- Hva gjør du om fem år?

Om fem år vil jeg tenke på at de siste fem åra har vært gode. Jeg kommer også til Mjøndalen og ser semifinalen i cupen og tipper det blir seriegull i bandy. Der har du 2026!

- Et siste spørsmål: Med ett bein i både MIF og AaFK, hvordan var 2020-sesongen? Begge klubbene kjempet jo i bunnen av tabellen hele sesongen.

Det var kjipt, men ikke overraskende. Jeg så tidlig at AaFK ikke ville ha noen som helst mulighet, og alt ble bare trist der i gården. Derimot så jeg at MIF absolutt hadde mulighet til å klare seg, selv om de poengmessig hadde en svært tung periode. Jeg så hvor gode de kunne være og hva som bodde i laget da jeg kommenterte laget mot AaFK og Molde. Det var imponerende bra!

Klubben er også best i klassen til å innse realitetene og jobbe på videre som lag og klubb. Og ikke minst spille som et LAG. Det virker som om de er genuint opptatt av å etterleve klubbens slagord, og det er noe de bare må fortsette med. Det gjelder også supporterne. Makaløst og fantastisk å se støtten laget har fra tribunen!

Vegard og trenerteamet er utrolig flinke til å tenke forbedringsområder og jobbe med det, samt å forberede seg på motstanderne. Med ærgjerrighet, dedikasjon og ydmykhet er han samlende og en god motivator. Det er nok viktige egenskaper når man trener en liten klubb som har litt andre forutsetninger enn de andre i klassen. Og når man jobber så hardt og målrettet, som et lag, så får man gjerne betalt. Det var derfor herlig å se at de klarte å holde fokuset hele veien og til slutt kunne sprette en Aass for fornya kontrakt! Og måten de klarte det på var på mange måter et bilde på Mjøndalen og måten de fremstår på.

Så dere kan tru det ble jubel i stua til Ekeber’n her i Ålesund den 28. desember!