Sesongen 2017 var en berg-og-dalbane, i prestasjoner og følelser. Og som med berg-og-dalbaner gikk det opp og ned i en helvetes fart før det stoppet der det startet; i OBOS-ligaen. Etter et bittert tap mot Ranheim - som senere gikk hen og rykket opp til Eliteserien.

Det er vondt når noe tar slutt, men virkelig smertefullt blir det først når noen andre tar det du vil ha. Sånn har jeg opplevd kjærligheten en gang. Sånn føltes det denne gangen.

Man kan vente seg en form for mild depresjon etter endt sesong - i hvert fall når den ender brått og skuffende. En livsstil forandres. En drøm blir knust. Ikke flere treninger, ikke flere kamper, ikke flere muligheter. Spillerne drar på ferie og motstanderne blir borte. Og etterlater et tomrom.

Etter Ranheim-kampen var det bråstopp. Og denne krasjlandingen var hardere enn de fleste andre jeg har opplevd. Klokka 15.50 den 19. november 2017 var det som om sola gikk ned over Isachsen stadion og ble borte for godt. I dagene som fulgte høljet regnet ned, trærne stod bøyde og ribbet for blader og alt det grønne gled over i en grå, fargeløs tone. En eim av forråtnelse og forfall hang over Mjøndalen og samsvarte godt med mitt mørke sinn.

De gjenværende dagene av november gikk med til å jobbe seg sliten nok til å sovne på kveldene, unngå å se Ranheim rykke opp og en og annen bedøvende fyllekule.

I desember bet minusgradene seg fast og vinterens første snøfall la et kaldt pledd over kunstgress, tribuner og hele bygda. Men sola dukket sporadisk opp, riktignok hvit og kald og uten varme, men den åpenbarte seg i det minste, og lyste opp dager og tanker. En smule. En ny spillestil ble utarbeidet og optimismen tok opp kampen med tungsinnet og sorgen.

Januar og februar - disse månedene som aldri helt slår opp øynene - var en evinnelig ond sirkel av snø og kulde. Det lavet ned med tung, hvit jobb etterfulgt av klarvær og en kulde så hard at det føltes som om en enorm stålhanske røsket tak i meg så fort jeg stakk hodet ut av døra. Så snø, så kulde. Så snø, så kulde.

Når man står med snø til over knærne og prøver å kaste faenskapet over gigantiske fonner, er det ikke lett å tenke at det noen gang kan bli sommer igjen.

Men så - plutselig en dag i mars - trenger en spinkel, stri solstråle seg gjennom det grå skydekket og banker forsiktig på kontorvinduet med en svak, stikkende varme. Snøen begynner å smelte, optimismen og smilene brer seg og Mjøndalen tiner opp. Kristian, Tor og Audun nærmer seg 37 grader, George begynner å prate igjen og Boye går fra tre til ett par hansker. Frostnettene forsvinner, stolene på stadion stikker hodene sine opp og en ny sesong kommer til syne under snøfonnene. Med rimfritt, grønt kunstgress, nye håp og store drømmer.

Og litt etter litt merker jeg at jeg lever igjen. Lidenskapen begynner å fylle meg opp. Som en god konsert, som het elskov, som en vill tur på motorsykkelen. Og så, når vi endelig går ut av garderoben - ut på banen - til den første viktige kampen, manifesterer en helt ny verden seg - sammen med spillere, supportere og et stolt tettsted.

Denne gangen med et nytt system, fire nye spillere og nyvunnen optimisme. For vi var gode i vinter - så gode at man kom fra utlandet for å se. Sven-Göran Eriksson ble imponert, motstandere ga tapt og supporterne smilte. Men det var kun trening. Nå er det alvor.

Og fotball er alvor, ikke tvil på det. Det er ikke kreft, dødsfall eller syke barn - men det er alvor likevel. For oss som er infisert av fotballens vidunderlige virus.

Og nå er kalenderen, gradestokken og terminlista skjønt enige om at vi kan begynne. Nå starter det. OBOS-ligaen begynner her, hvor det andre livet slutter. Fra april til november - gjennom sol, gjennom regn, fra Grimstad til Tromsdalen - skal vi banne og juble, gråte og le. Med en stram knute i mellomgulvet, klamme hender og kanskje en bleie i shortsen. For sikkerhets skyld.

Heller ikke i år aner jeg hvor reisen ender, men jeg vet hvor den starter; på Isachsen stadion 2. påskedag. Mot Florø. Det er en fin start, mot en jævlig motstander. Som ga oss to av de verste tapene i hele fjorårssesongen. Men nå er Kupen solgt til Glimt. I tillegg har han tatt korsbåndet, så jeg har et håp om å slippe ham denne gangen.

Men en ting er sikkert; nye kamper vil komme og nye tap vil smerte. Jeg vet det blir vondt, men ikke helt når. Sånn er fotballen; forutsigbar og uforutsigbar på samme tid.

Så om jeg gleder meg? Nei, det er altfor spennende til det.

En fotballkamp er som å hoppe i fallskjerm; det er ikke noe moro før man står trygt på bakken med skjelvende knær og bankende hjerte og vet det har gått bra. I motsatt fall kan man spare seg for hele opplevelsen.

Så kan man saktens spørre seg hvorfor jeg utsetter meg selv for denne endeløse syklusen av selvpining. År etter år.

Svaret er såre enkelt: fotballen - og da særlig konkurransen den byr på hver kampdag - er for meg livgivende og sjelestyrkende. Tross alt. Den kan være gledefylt, ekstatisk og berusende, men også utmattende, nådeløs og noen ganger helt grusom. Like forbannet er den fullstendig uunnværlig.

Jeg aksepterer gladelig å lide for lidenskapen gudene har skjenket meg.

Jeg hadde visnet uten.

Og når man først har havnet i denne berg-og-dalbanen, er Mjøndalen et takknemlig sted å være; uten skadefryd, klaging og hets. Bare medfølelse, støtte og omsorg.

I Mjøndalen jubler vi sammen og vi lider sammen.

Det er derfor jeg går inn i min 13. sesong.

Det er derfor jeg får lov til å gå inn i min 13. sesong.

Så hopp opp i vogna, folkens - nå kjører vi. La oss sitte sammen, så kan vi holde hverandre i hånda hvis det blir skummelt.

God tur!

Vegard.