Flomlys!

Skudd i mørket

Kanskje er det mjøndølens iboende pessimisme og hans litt mørke syn på tilværelsen som gjør det, men jeg har altså en oppfatning av at vi fra denne bygda først våkner skikkelig når det er blitt mørkt. Når lyset er borte og det begynner å bli litt ubehagelig, da våkner trassen og kampviljen.

Vi er kanskje ikke tidligst oppe om morran, eller først ut av startblokkene, men så er det heller ikke der et langt løp blir avgjort. Det er som de sier: «It ain't over till the fat lady sings», eller på mjøndalsk «det ække over før Jokke har skutt». Jokke er pensjonist, og i fjor var det Bruusgaard som bestemte at sesongen ikke var over, med en frisparkperle i mål på overtid mot Stabæk – i mørket på Consto.

Sammenlign den gjerne med frisparket mot Træff – det var bare mørket og flomlyset som skilte de to.

Gjenoppstandelse i den lyse dalen

Siden snuoperasjonen i Lysekloster har målene kommet tettere enn løvet på Lassa gress. På fire kamper har det blitt tretten mål, og Oliver Midtgårds målsnitt har passert Oliver Rotihaugs snitt for gule kort.

Og Midtgård er ikke aleine om å levere foran mål. Mot Træff var det fire på scoringslista.

Bruusgaard er som nevnt i ferd med å finpusse teknikken for overtids- og frisparkmål, mens kapteinen sjøl, Bjørnebye, meldte seg på med sitt første siden serieåpningen. Schmølker toppet det hele med en scoring så bestemt og kontant at ingen andre enn servitør Jonas og Valdemar sjøl ante hva som skjedde før duoen var på vei bort for å feire med fansen. For en måte å debutere på scoringslista – hele Mjøndalen jublet med deg!

Når backrekka da, i tillegg til å innkassere det obligatoriske gule til Rotihaug, hjelper Klausen med å holde buret rent, blir resultatet veldig bra.

Godt levert av bra menn – eller kjekk ungdom, som min mor ville sagt.

Lyspunkt

Mamma er 84 år, og Mjøndalen IF har vært en naturlig og viktig del av livet i de aller fleste av disse. Hun har klubbens hederstegn, en grandonkel som het Einar «Gubbe» Andersen, og hun og pappa ble et par på klubbens 50-årsjubileumsfest. Likevel tror jeg Seniortreffet på Consto denne uka løftet følelsene for klubben enda et hakk. Takket være menneskene som brukte av sin tid på noen av Mjøndalens mest trofaste supportere.

Hun ringte meg umiddelbart etter treffet og fortalte gledesstrålende om en flott dag, med fine mennesker. Jeg vet at Sundo, Bringaker, Midtgård, Bruusgaard, Klausen og Steinset er bra folk og hyggelige mennesker, men mamma har bare hatt mitt ord for det – og det ordet tar hun ikke alltid for god fisk.

Nå fikk hun møte menneskene som hørte til bak numrene og draktene, og neste gang hun sitter på terrassen til Tuppen for å se kamp, heier hun ikke lenger bare på Mjøndalen – da heier hun på Benjamin, Mathias, Oliver, Jonas, Peder og Kristoffer.

Eller som hun omtalte dem – «En gjeng kjekke ungdommer», og da tror jeg hun inkluderte Sven.

Det skjer noe når mennesker blir noe mer enn et nummer på en lagoppstilling, en sportssjef i nyhetene eller en trener på benken. Når vi blir kjent med personene, styrkes den gode lojaliteten og det sterke engasjementet. Da er det ikke lenger oss og dem, men bare oss.

Som en bonus vil mamma kanskje tro meg litt oftere.

Vi reiser vårs fra mørket

Vi er garantert fulle av feil og mangler, vi er i rød sone og mye kunne vært gjort bedre. Men jeg har sagt det før – våre viktigste verdier befinner seg alle andre steder enn på kontoen. De finner vi i historien, i kulturen, i sjela og i alle menneskene som til sammen utgjør helheten i klubben – unge som gamle. Didrik, Dexter og mamma på 84 – og selvsagt all den flotte «ungdommen» som utgjør «Alle gutta» anno 2026.

Kanskje er det også dette som gjør at vi alltid reiser oss igjen. Det er ikke bare vi som kommer tettere på spillerne, men de kommer også tettere på oss. Penger er en dårlig motivasjon, i alle fall i Mjøndalen. Egen karriere betyr selvfølgelig mye, og man kan blø for drakta, men når krampa lugger og kreftene er borte, tror jeg den sterkeste drivkraften er at de spiller for oss som står på tribunene på Consto. Mennesker de har lært å kjenne.

Mamma og jeg kan være uenige, og vi kan diskutere hvorvidt Bringaker på 29 egentlig er en ungdom lenger, men når pyrorøyken har lagt seg på Consto og gutta står klare i flomlyset lørdag kveld, da heier vi på dere – vi heier på oss.

Da reiser Consto seg fra mørket på Solløs, og bygda er klar for kamp!