Et slags reisebrev

Lørdag møter vi Åsane i Bergen for en viktig kamp om OBOS-ligaen. Vi tar turen for å støtte, for poeng – og for foss og kanelbolle.

Pigg til pigg

I løpet av en OBOS-sesong blir det femten turer til fremmed gress. Mange av dem betyr forsering av ett eller flere fjell. Noen ganger tre–fire – særlig om du, som oss, liker «snarveier».

Med en sesong som strekker seg fra mars til november, sier det seg selv at en må ta høyde for været. Derfor er sjekklista lang når vi igjen klargjør den gamle KIA’n for en tur over fjellet.  Tolvåringen med et slitent MIF-merke i bakruta får piggdekkene på – mens vi pakker vintertøy, gummistøvler, regnjakke og snøskuffa for å reise på fotballkamp.

I fjor kom piggdekkene på til Ålesund-turen den 28. september, og sto på til de ble erstattet av sommerdekk den 22. april i år – etter hjemkomst fra samme sted. Piggdekksesongen er lang om du ønsker å se fotball live i Norge, mens været gjør sitt for å krydre opplevelsen.

Værflyktning i Bergen

«Blir truffet av ekstremvær: – Kan bli kraftigste på 25 år»

«Ikke legg planer den dagen»

Avisene oppfordrer ikke akkurat til en langhelg tur/retur Bergen, men som brun fotballsupporter er ikke en høststorm det som bekymrer mest. Dessuten har vi vært klimaflyktninger i Bergen før – for to år siden flyktet vi fra Hans, langs den ene farbare veien, for å tørke opp på Åsane Arena.

Akkurat som været i landet vårt, har heller ikke fotballen kun solskinnsdager, men den blå himmelen blir ekstra blå, og sola ekstra varm, etter en høststorm. Selv Bergen kan by på sol iblant, og i år er det lov å håpe at det regner poeng.

På veien blir det tid til en og annen foss – og en kanelbolle eller to. 4. oktober er jo faktisk også kanelbullens dag hos broderfolket.

Et lite stykke Norge

Livet som fotballsupporter kan gjerne sammenlignes med norsk natur. Det er kort mellom fjord og fjell, som det er kort mellom himmel og helvete. De største opplevelsene kommer ikke alltid der du forventer dem – noen perler ligger litt utilgjengelig og utenfor allfarvei.

Fotball er fullt av svinger, smale partier, bratte kneiker, uoversiktlige strekninger og uforutsigbarhet – omtrent som Tindeveien mellom Øvre Årdal og Turtagrø. Det er fort gjort å tenke: Hvordan i all verden havnet jeg her? Enten du finner deg selv engstelig på en tribune, eller nervøs i norske fjelloverganger.

Vi havnet på Tindeveien fordi vi skulle kjøre den mer kjente Sognefjellsvegen på vei til Hødd. «Aordal e ei bygd so e pressa ned i eit dalføre, innst i Sogn», sies det – med rette. Det er ikke stedet du ramler innom – det ligger ikke langs allfarvei – men når du først gjør det, angrer du neppe.

Sognefjellet forsvant i tåka, kampen på Høddvoll ble tatt av vind og tidlig baklengs – men Tindeveien står igjen som en perle og en uventet bonus.

Kongen på haugen – for en stund

Noen av bakkene og svingene, både i fotballen og på Tindeveien, er så bratte og brå at du må gire helt ned for å komme deg videre. Veien videre smalner, og du tar deg i å tvile på om det er mulig å nå toppen noen gang.

Så – som ved en scoring – åpenbarer en blå himmel seg. Veien retter seg ut mot toppen, og livet og pulsen er igjen i balanse. Du kan brekke hvite knoker løs fra rattet, og bare nyte utsynet fra toppen av verden – du er kongen på haugen.

Livet er vidunderlig, og du er uovervinnelig omtrent like lenge som «Pippi» varer. Da innser du at veien ned er like bratt, svingete og smal – og din høydeintoleranse ble ikke borte med skydekket eller pyrorøyken.

Resten av turen blir også et helvete – et helt fantastisk, utrolig vakkert lite helvete. La oss ta turen dit – sammen.