E = mc² - alt er relativt

Rett sted til rett tid

Det finnes ingen enkle svar på hvorfor noen velger å sette seg inn i bilen etter jobb, kjøre 600 kilometer aleine, se to ganger 45 minutter fotball, for så å kjøre 600 kilometer hjem igjen.

Spør du et utvalg normale, oppegående mennesker, vil de hevde at det er idioti – og de har sikkert rett. Normale, oppegående mennesker har ofte det. Harald Mørk, som satte seg i bilen og kjørte, vil derimot ikke bare påstå at dette er ganske normalt, men også hevde at det er ganske fornuftig.

De 29 andre som delte tribune med Harald på lørdag tilhører nok et annet utvalg. De rister slett ikke på hodet over turen, men nikker anerkjennende. Mange har gjort lignende turer selv, og en del av disse er også normale, oppegående mennesker. Sammen hadde vi et par riktig så hyggelige timer i Brattvåg.

Felles for de tretti var at de var på rett sted til rett tid. Vi var der da Midtgård brøt ned et blågult forsvar og gjenvant umulige baller. Vi var der da Vik «kom hjem» og sammen med Bjørnebye stoppet ligaens toppscorer med brutal vilje og ditto sklitaklinger. Og vi var der da Vik, Marthinussen og Flem scoret fem ganger på laget som fram til lørdag kun hadde sluppet inn tre mål hjemme.

Vi tretti – eikværinger, familien Flem, venner fra Emblem og to hunder – var på rett sted til rett tid.

Harald kunne sette seg inn i Volvoen og kjøre de 600 kilometerne hjem – med tre poeng i bagasjen. Vi tok vår tredje strake seier, Kvik tapte for første gang siden mai, og Jerv tapte for første gang i år.

Ting snur fort i fotball, og de som trodde toget var gått for tre kamper siden, bør snarest komme seg på perrongen og finne tilbake til plassene sine. En sjetteplass er blitt til en andreplass, og ni poeng til Jerv er blitt til seks. På lørdag går neste tog, og der bør du være med.

Blues og Wunderbaum

Lørdagens motstander Notodden var en av de siste vi møtte før sommerferien. Turen til blues- og rånebyen i Telemark var også en av vårsesongens absolutte oppturer, med kortreist lykke i bøtter og spann.

I solskinnet ved Tinnåas bredder koste vi oss med kald drikke og to fotballkamper. En full busslast med Dala og 3050 heiet først fram vårt eget U15 til seier på Sparebank1 Arena, før de samme unggutta hjalp oss i sangen da A-laget tok sin andre borteseier for sesongen.

Sjelden har vi blitt tatt bedre imot, og Hykkeruds sambygdinger skal ha all ære for å virkelig ha stått på pinne for oss, og for å ønske å lage et godt arrangement. På lørdag er det vår tur til å gjengjelde gjestfriheten, og etter min mening skal vi strekke oss langt for å innfri, men vi byr ikke på poengene.

Høstsesongen er i gang

Utgangspunktet er fint foran de siste tretten kampene, og om høsten blir så brun som den pleier, kan også avslutningen bli fin. Staheten og evnen til å komme tilbake er en del av vår sjel, men sjelen og kulturen bor ikke i veggene selv om vi gjerne sier det slik. Sjelen er oss, og kulturen er det vi som skaper. Ønsker vi at høsten skal bli brun, må vi gjøre den brun.

Med «vi» mener jeg oss rundt klubben og de i klubben som har vært her lenge nok til å bli en del av kulturen. Det trenger ikke være lenge – det så vi i fjor – men vi kan ikke forvente at Sven Pierre skal lære Valdemar klubbens verdier – ikke riktig ennå. Det å vise betydningen av lagånd, innsats og kameratskap må Håkon, Herman, Phillip, Mathias, Jonas, Oliver, Boye, Inger, Kate, Björn og Harald stå for. Det må vi stå for.

Visjoner kan brukes i taler og presentasjoner eller skrives med store bokstaver over stadion – men de har ingen verdi om de kun leses og ikke forstås. Jeg kan lese formelen E = mc², men jeg blir ingen Einstein av den grunn. Ordene over tribunen på Consto er ikke et resultat av et seminar på Ona Fyr, og de er heller ikke klekket ut av menn i dress hos First House.

Lagånd, innsats og kameratskap er ikke en konstruert visjon, men verdier Gubbe mente måtte gå foran alt. Dette var verdiene til en papirfabrikkarbeider, harrajeger og fotballspiller fra Mjøndalen – og mest sannsynlig også en viktig del av hverdagen for menneskene i ei lita industribygd for 100 år siden.

Nå er det vår tur til å føre arven videre. Vi skal vise at vi er bygda og klubben som kommer tilbake, at vi møter på perrongen, selv når det butter og vi tror toget har gått. Det er vårt ansvar å vise at høsten er brun.

Første tog går på lørdag, og veien til Consto er relativt kort. Jeg håper vi sees der, og at vi sammen kan gjøre høsten brun.