Drømmedama

Vegards Innspill er tilbake. Les hva Vegard tenker før serien sparkes i gang.

Annonse:

Drømmedama

Jeg liker ikke vinteren. Jeg hater vinteren. Med snø, kulde, snø, kulde i en tilsynelatende evigvarende ond sirkel har den sjelden tilført meg annet enn plunder og ubehag; stengte fotballbaner, neglesprett og gensere som klør. Sterk sol og vedvarende hete kan man gjemme seg unna, kulden finner meg uansett. Det er som om den kommer opp fra jordens indre, sniker seg opp buksebeina og biter seg fast i bein og balle. Den stjeler pusten min og får alt i og rundt meg til å gå tungt og tregt.

Før sola en dag i slutten av februar endelig bestemmer seg for å ta opp kampen - den skyver kvikksølvet opp mot rødt og tvinger snøfonnene i kne. I mars har våren samlet nok krefter til å ta skikkelig spenntak og rive vinteren opp med rota. Siste rest av snø forsvinner i rennesteinen, løvetann og sykler tyter frem, det grå får nyanser av farge og fugler kommer hjem fra Syden.

Og fotballsesongen sparkes i gang. Denne gangen i Eliteserien.

Endelig.

Det var nok OBOS nå. Man blir litt lei. Omtrent som å være sammen med en søt og snill, men litt kjedelig jente; det er fint, men ikke fantastisk. Så dukker drømmedama opp. Vakker, morsom, sexy og smart. Med selvtillit, sterke meninger og skarpe kanter. Vanskelig altså. Og du forstår instinktivt at hvis du trår feil er du ferdig.

Men du tar sjansen. Selvfølgelig gjør du det.

Nå ligger hun og venter på oss. I form av Aker Stadion, Lerkendal og Marienlyst. Tribuner, lyskastere og store klubber venter på oss. Vålerenga, Brann og Sarpsborg 08. Alle venter på oss. De venter på Mjøndalen.

Det er naturstridig at lille Mjøndalen skal spille i Eliteserien. Og de små får ingen ting gratis, gutter - husk det. Vi må løpe litt lenger, hoppe litt høyere og takle litt hardere. I hver kamp, hvert minutt, hvert sekund. Vi må være i stand til å krysse grenser - fysisk og mentalt.

For dette er Eliteserien. Vi har kapret drømmedama. Og hun er ikke enkel.

Men dette må du håndtere - det er dette livet du har valgt. Det er i hvert fall dette livet jeg har valgt. Eller kanskje det var dette livet som valgte meg. Fra jeg var med faren min på kamper som guttunge, fra lidenskapen bet seg fast i meg gjennom kornete TV-bilder fra engelske gjørmebaner på 70-tallet. Keegan og Dalglish tok hjertet og sjela mi og etter det har jeg vært på konstant søken etter den perfekte pasningen og skuddet i krysset. Etter den kompromissløse taklingen og den nådeløse hodeduellen. Alltid på jakt etter noe bedre, alltid på jakt etter det beste. På hver trening, hver kamp.

Fotballen er min skjebne - selve livet. Den er min glede, men også min sorg.

Sånn var det som tiåring, sånn er det når jeg nå nærmer meg femti. Sånn var det i OBOS, sånn blir det i Eliten. Det vil bli godvær, men også skyer. Sikkert uvær innimellom. Det kan bli overtidsseire og -tap. Det blir jubel og kanskje noen tårer. Men vi skal komme oss gjennom dette også. Som alltid. Uansett hva Eliteserien kaster på oss.

Akkurat nå sirkulerer livet mitt rundt seriestarten. Når jeg lukker øynene merker jeg lukten av varmesalve og jeg ser menn i brunt småtrippe i garderoben, med nervøse blikk og fremskutte brystkasser. Jeg ser dem gå ut av garderoben, jeg hører klaprende knotter mot flisene. Jeg ser dem marsjere stolt ut på Intility, inn i den mektige hymnen - mot menneskehavet, mot sommeren og mot en sesong som sender Mjøndalen opp mot midten av tabellen.  

Det kan gå. Jeg er optimistisk nå. Alle er optimister før sesongen starter. Hele fotball-Norge tror på seriegull, opprykk eller i hvert fall en plass rundt midten. Men bak uttalelsene ligger det alltid en usikkerhet. En frykt for å oppdage at optimismen egentlig var en godt skjult naivitet. For alle vet at i fotballverdenen er djevelen bare en seriestart unna.

Alle går oppreist inn i sesongen, mange kommer krypende ut igjen.

Det ligger en sitring av forventning over Mjøndalen. Den startet i fjor høst og har påtatt i styrke utover våren. Jeg merker det i Arbeidergata og på Kiwi, mellom lysmaster og cornerflagg, mellom husene og drømmene.

Mange gleder seg. Noen gruer seg. Alle er spente.

Vi er klare nå. Vi skal klare oss.

Selv om vi kanskje feiret litt for lenge. Selv om vi kanskje kødder litt for mye og er litt for åpne. Men vi jobber hardt. Vi er lagånd, innsats og kameratskap. Vi er lidenskap i brune drakter. Vi kriger skulder ved skulder, ofte mot mektige motstandere. Vi kan få sår, vi kan bli slått. Men vi klager aldri. Vi gir aldri opp.

For vi er Mjøndalen. Vi er mer enn et fotballag, mer enn en klubb. Vi er en familie.

Nå gjelder det å gjøre alt vi kan for å holde på drømmedama. Men vi vet at det ikke blir enkelt.

For som Bob Marley sa: - Hvis hun er fantastisk, vil hun ikke være enkel. Hvis hun er enkel, vil hun ikke være fantastisk.

 

Vegard.










 

Annonse fra Obos-ligaen: