"Dio"s tøffe år

 11 år gammel sa Vamouti ”Dio” Diomande farvel til familien sin og reiste for å leve av fotballen på et akademi i hjemlandet. Allerede da var kursen staket ut. Fotballen var lidenskapen fra så lenge han kan huske. Han var heldig som fikk bo sammen med treneren sin og hans familie på fire. De neste seks årene skulle han tilbringe langt mer tid med dem enn sin egen familie.

- Treneren min ble som en far for meg. Jeg var heldig som hadde han for det var ikke enkelt å reise hjemmefra som ellveåring. Det er hans fortjeneste at jeg lyktes som fotballspiller, sier Dio som besøker gamletreneren så ofte han kan.

Kaldt møte med Norge

Og det skulle betale seg. Ivorianeren fikk tidlig prøve seg i eliteserien i hjemlandet og gjorde inntrykk. Det tok ikke lang tid før en agent satte han i kontakt med eliteserielaget Sandefjord. Han var da 19 år og fikk sitt første møte med Norge en en kald novemberdag for seks år siden. Året etter ble det opprykk med Hønefoss, før han sommeren 2012 endelig entret gressmatta i Mjøndalen.

- Da jeg kom til Mjøndalen var det en av de mindre klubbene i 1. divisjon. Men jeg husker det som gøy å få tillit og oppleve støtte fra tribunen.

Raskt en yndling

Dio brukte ikke lang tid på å bli den store publikumsfavoritten i Mjøndalen. Overstegsfinter, rykk og vendinger skapte stående applaus kamp etter kamp. Og mål. I opprykksåret noterte han seg for 11 fulltreffere fra sin kantposisjon. Men de to viktigste scoringene kom ikke før seriespillet var over og de brunkledde skulle opp mot Brann i kvalik. Bergen by har sjelden vært så stille som da Dio fikk klokketreff fra utenfor sekstenmeteren og ordnet ledelse på bortebane.

- Jeg må innrømme at jeg var litt sjokkert da den gikk inn. Før kampen var målet å ikke tape. Klarte vi det, så visste vi at vi hadde muligheten til å slå dem på hjemmebane.

Viktig opprykksmål

Dio og resten av gutta skulle få rett. Etter 1-1 i Bergen og 1-0 til pause på hjemmebane, fikk Dio fritt spillerom i starten av andre omgang. Han forserte oppover siden mot hjørnet av boksen.

- Vi hadde selvtillit og følte ikke press. Derfor turte jeg skyte. Og keeperen forventet nok ikke det. Ballen gikk i alle fall inn. Og da var kampen i realiteten over. Dette ville de ikke klare å snu.

Dommeren blåste for siste gang kort tid før klokka ni den kvelden. Og Mjøndalen var i Tippeligaen. For første gang på 23 år.

- Jeg hadde aldri opplevd noe lignende før. Å rykke opp er en fantastisk følelse. Kanskje det beste man kan oppleve på en fotballbane.

Skrekkskaden

Ett mål var nådd for Dio. Nå var det tid for å rette blikket fremover. Suksess med Mjøndalen i Tippeligaen ville brøyte vei for større muligheter, noe verken han eller klubben har lagt skjul på i årene han har vært i Mjøndalen. Men drømmen tok en brå vending allerede i tredje serierunde.

- Jeg følte noe var annerledes helt fra starten av kampen, men skjønte ikke hva. I stedet prøvde jeg ikke å tenke på det og bare spille. Da skaden kom og jeg fikk summet meg ble alt klart for meg.

Skal tilbake

Èn vending, ett sammentreff og plutselig lå Dio på bakken. Med en kneskål i to deler. Han var hele Mjøndalens yndling og den som skulle være med å skyte de brune inn i Tippeligahimmelen. I stedet havnet han på en sykehusseng og mistet et drøyt år med fotball.

- Noe av det første jeg husker fra sykehuset var beskjeden om at jeg skulle få sjansen til å spille igjen. Det var viktig da. Og ga meg motivasjon til å kjempe.

På sidelinja

Mens laget slet i bunnen av tabellen hoppet Dio rundt på krykker, selv om det var gått seks måneder siden skaden. Drømmen om en retur innen serieslutt ble en fjernere og fjernere tanke og Mjøndalen rykket til slutt ned. Uten at Dio fikk satt sitt preg på sesongen.

Lange vintermåneder med opptrening ble etterfulgt av å smått teste kneet med fotball igjen på våren. To korte innhopp i mai-måned og så skjedde det alle fryktet. Dio slo opp skaden.

- Jeg lærte mye fra forrige skadeavbrekk. Denne gangen skulle jeg være tålmodig og ikke legge noe press på meg selv. Og når jeg kommer tilbake så skal jeg være sterkere og bedre enn noen gang.

Ny behandling

En annen type behandling har gjort at Dio denne gangen har kommet seg kjappere på beina. Han må leve med noen skruer i kneet, men så lenge han kan returnere til fotballen betyr det ikke så mye.

- Min største drøm nå er bare å få spille igjen. Men det skjer ikke før jeg er 100%. Og uansett hva som skjer i fremtiden så skal jeg avslutte karrieren i Mjøndalen som takk for all støtten og hjelp jeg har fått. Mjøndalen har en spesiell plass i hjertet mitt.

Kanskje sesongen 2017 blir året da Dio finter seg tilbake inn i alle mjøndølingers hjerter. Det vil i så fall bli vakkert. For alle unner Dio et comeback nå.

DIOs FASTE RUTINER FØR KAMP

• Høre på musikk og synger litt for å slappe av
• Spiser pasta
• Bruker den samme undertrøya på sjuende året
• Sier lite i garderoben