Déjà vu – vi har klart det før!

Miraklenes arena

Vi har kanskje ikke allerede sett Bruusgaards eventyrlige frisparkmål – selv om det lignet på det i Moss – og vi har definitivt ikke sett Holst Larsen nikke inn frelsen fem minutter på overtid. Men de fleste mjøndøler har en følelse av å ha opplevd dette før.

Old Trafford er kanskje «Drømmenes teater», men Consto står sterkt i kampen om «Miraklenes Arena». Selbuvotter, stillongs og mirakuløse snuoperasjoner i tolvte time – vi har vært der før, vi har sett dette før – vi er forberedt, for vi har opplevd dette før.

Lysshow med Håkon og Petter på Consto har vi derimot aldri sett før. Det styrker bildet av Consto som et sted hvor det umulige er mulig – og vi ser det gjerne igjen.

«Noe som sitter i vegga her»

«Selv om hele troppen er bytta ut, så er det noe som sitter i vegga her – det at de aldri gir opp». Jonas Nilseng Almaas, TV2.

Det kan være irriterende for andre, men for oss er det en ganske vanlig høstkveld – i flomlys på Consto Arena.

Det er sikkert en kombinasjon av flere faktorer, men faktum er at vi er fryktelig vonde å få has på – vi gir oss ikke før svaret er gitt med minst to streker under. Det er garantert provoserende for mange rundt oss at vi ikke «innser at slaget er tapt» – som en lillebror som nekter å legge seg først, bare fordi han er minst.

Noen hevder at trekken er farlig, og noen påstår at du ikke kan overleve OBOS med en gjeng spillere fra andre- og tredjenivå. Vel - vi er villige til å stå i vinden for å motbevise påstandene.

Som trekken i et gammelt hus, kan vi være vonde å bli kvitt.

Arven etter Pil

Når guttane fra Møllergata, Hatten og Stasjonsgata stiftet Pil i 1913, var det for å stå opp mot de store gutta som ikke lot de være med å sparke fotball på potetåkeren ved Klopptjern. Martin Østgård, Einar «Gubbe» Andersen og resten av guttungene ønsket hevn.

Tjue år senere utgjorde gutta fra Pil stammen i det som var Norges beste fotballag.

Ånden fra gutteklubben i Møllergata sitter fortsatt godt i veggene den dag i dag. Det er en del av denne klubbens DNA, og en arv som går videre selv om spillerne er nye.

Onsdag var det et «nytt» Mjøndalen som gikk til skjebnekamp på Consto, men med arven etter Pil var de alle mjøndøler – på banen, benken og tribunen, og som Einar og Martin tok også Leander og Fabian siste stikk i kampen mot Klopptjernsguttas etterkommere.

Som Bruusgaard sier: «Vi er en helt ny gjeng, men klubben er den samme … Nå har det skjedd igjen, og det er ikke tilfeldig.» Når han siden legger til at det er «dette vi har kommet for å oppleve», varmer det godt et litt slitent, brunt hjerte.

Jeg tror gutta fra Pil hadde løftet hånden til sixpencen – i anerkjennelse av hvordan Kevins menn har fortsatt kampen mot Klopptjernsgutta.

Nå vet vi bedre

Vår kamp for overlevelse kan være ferdig før dommeren blåser i gang kampen på Nammo, men vi kommer ikke til å gi opp.

Om vi må ta den sure veien ned, gjør vi det litt klokere nå enn for 30 år siden. Nedrykket den gangen ga ingen følelse av Déjà vu. Etter omlegging til det moderne seriesystemet i 1963 hadde Mjøndalen aldri opplevd noe nedrykk til tredje nivå, før vi altså måtte ta den tunge veien høsten 1994.

For meg som er født i 1969, hadde «mitt Mjøndalen» alltid vært blant Norges aller ypperste klubber, men nå hadde pengene for alvor gjort sitt inntog i fotballen, og en «Pioner fra Landsbygden» sin tid i toppen av norsk fotball var over – trodde jeg.

Nå vet jeg bedre.

Vegard og Kenneth viste tvilere som meg at klubbens DNA, den trasne lillebroren, klubbkulturen og arven etter Pil – Lagånd, innsats og kameratskap – alt sammen sitter fortsatt i veggene. Trassen og viljen måtte bare vekkes til live, så var Norges beste bruntrøyer atter tilbake i toppen av norsk fotball.

Derfor tar vi igjen turen til Toten og Raufoss en iskald høstdag. Vi jakter på nok en stor opplevelse, den som gir alt tilbake med renter – vi jakter et Déjà vu.

For det er dette vi har kommet for å oppleve – gang på gang.