Da Mjøndalen laget Norges dyreste mål

I denne fortellingen skal vi helt tilbake til 1934. I USA hadde samme sommer en tegnet and ducket opp på filmlerretet for første gang, og Norge var preget av arbeidsløshet og klassekamp. Europa var preget av sterke motsetninger, og mange fryktet et Tyskland hvor nazistene hadde festet grepet om makten.

På fotballbanen var det imidlertid en helt annen type bruntrøyer som dominerte. 1933 var Mjøndalens år, og laget tapte ikke en eneste obligatorisk kamp. Cupfinalen mot Viking ble omtalt som tidenes cupfinale, og laget fra arbeiderbygda langs Drammenselva vant 3-1 etter to mål av Einar «Gubbe» Andersen og ett mål av storebror Sigurd Andersen.

CUPFINALE I TRONDHEIM

Også året etter kom Mjøndalen helt til cupfinalen. Selv om motstanderen het Sarpsborg, måtte de to østlandslagene reise helt til Trondheim for å spille den avgjørende kampen om Norgesmesterskapet den 14.oktober. Året før hadde finalekampen gått på Ullevål stadion, men denne gangen var det Sorgenfri Gressbane som skulle være åsted for cupfinalen.

Sarpsborg hadde hatt en kronglete vei til finalen. Førsterundekampen mot Ready fra Oslo ble enkel, og østfoldingene vant hele 10-0. I andre runde ventet Vikersund (noen år før Vegard Hansen debuterte), men moingene røk ut med 2-5-tap. Neste motstander, Aalesund, tapte også med tre mål, før særpingene trengte hele fire kamper for å eliminere Pors i fjerde runde. Også i femte runde trengte de ekstraomganger, men sendte til slutt ut Drammens Ballklubb med 1-0-seier. Semifinalen gikk også mot et lag fra Drammen. Drafn måtte til slutt gi tapt, og det ble ikke en ren Buskerud-finale i trønderhovedstaden.

Mjøndalens reise til finalen gikk enklere. På rekke og rad forsvant Åmot, Tistedalen, Rapp og Raufoss ut med til dels store sifre. I kvartfinalen ble det tøffere mot Lisleby, men bruntrøyene vant til slutt 3-2 før Frigg ble eliminert i semifinalen med sifrene 3-1.

PÅ LANGTUR MED GRAMMOFON

Lagene reiste opp to dager før for å stille uthvilt til avspark. Sarpsborg hadde sågar med seg reisegrammofon for å underholde spillerne underveis på den lange turen. Det nevnes også i Porsgrunns Dagblad dagen etter at tre herrer var så oppsatte på å få med seg kampen at de fløy fra Oslo til Trondheim! På hjemturen måtte imidlertid løytnant Engnes, som førte flymaskinen, lande på Mjøsa grunnet tett tåke. De tre herrene måtte ta toget videre til Oslo.

Foruten de tre innflyvne østlendingene samlet kampen hele 8 000 tilskuere, noe som var ny rekord for en cupfinale. Etter sigende skal også 2 000 mennesker ha betraktet kampen fra gratishaugen utenfor stadion. Avisreferatene fra den gang forteller at kampen gikk i fint solskinn og en frisk sydøstlig vind, og at storfavorittene fra Buskerud kom best i gang.  

Mjøndalen fikk fordel av å vinne myntkastet, og kunne spille første omgang med både vind og sol i ryggen. Allerede før ti minutter var spilt, hadde Mjøndalen hatt flere farlige visitter foran Sarpsborgs målvakt Henry Simensen. Men hverken Jørgen Hval eller Sigurd Andersen klarte å skåre. Selv om Sarpsborg kom mer med, var nok de fleste fremmøte enige i at det var bruntrøyene som hadde fortjent ledelse til pause. Imidlertid var det fortsatt målløst da dommer Kolbjørn Sæhlen fra Skeid blåste av for pause.

ENDELIG MÅL

Det skulle kun ta seks minutter av andre omgang før ballen lå i nettet bak Sarpsborgs målvakt. Imidlertid ble målet annullert for offside uten at datidens referater skriver om protester i forbindelse med dette. Men midtveis i omgangen kom det endelig en godkjent skåring. Overraskende nok var det Sarpsborg som tok ledelsen. Harald Gundersen skåret etter det som ble beskrevet som en mølje foran Mjøndalens målvakt Sverre Nordby.

Som vanlig var det Gubbe som tok ansvar for Mjøndalen. Kun seks minutter etter ledermålet, utliknet han ledelsen da målvakt Simensen for en gangs skyld måtte gi en retur, og lagene var like langt. Herfra og inn var det bare Mjøndalen, men østfoldingene forsvarte seg godt, og kampen gikk til ekstraomganger.

Begge lags spillere var slitne, og det skjedde lite av betydning i kampens første ekstraomgang. Også de siste femten minutter var rimelig begivenhetsløse. Fotballforbundets representanter stod på tribunen og betraktet spillet samtidig som de gned seg over hendene siden det gikk mot omkamp. Denne var det bestemt at skulle gå på Ullevaal stadion, noe som betydde minst 50 000 kroner i ekstrainntekter for NFF.

FORTJENT SEIER – MEN TAP FOR NFF

Det er derfor vi kaller det Norges dyreste mål da Mjøndalen fikk straffe to minutter før slutt og Jørgen Hval skåret sikkert. Dermed ble det ingen omkamp, og forbundet gikk glipp av inntekter tilsvarende et par millioner i dagens kroneverdi. Mjøndalen var norgesmester for andre året på rad, men Sarpsborgs Kristian «Svarten» Henriksen – som senere skulle være med i både OL og VM for Norge – ble utropt av et samlet mediekorps til banens beste.

Men i Mjøndalen var det ingen tvil om at seieren var fortjent. Da spillerne kom hjem etter den drøye togturen fra Trøndelag, var det møtt frem 2000 mennesker på stasjonen i Drammen, og enda flere sluttet seg til ettersom lokaltoget tok laget videre fra Drammen og hjem til Mjøndalen. I bygda var det enda tre eller fire tusen som ventet. Korpsene spilte, og speiderne stilte med fakkeltog for å hylle norgesmestrene. Og den offisielle talen ble holdt av ingen ringere enn skattefogd Haglund før spillerne ble båret på gullstol til festlokalet.

Mjøndalens vinnerlag:

Sverre Nordby – Oscar Skjønberg – Hans Andersen – Arthur Simensen – Oddmund Andersen – Bjarne Pettersen – Sigurd Andersen – Einar Andersen – Jørgen Hval – Trygve Halvorsen – Artur Andersen

Kilder:

Jorsett, Per og Arne Scheie: CUPEN NM I FOTBALL 1902-1999

Porsgrunns Dagblad 15.10.1934

Sandefjords Blad 15.10.1934

Sarpsborg Arbeiderblad 13.10.1934 og 15.10.1934

Smaalenenes Social-Demokrat 15.10.1934

Vestmar 18.10.1934

Østlandsposten 15.10.1934