Da Mjøndalen igjen kom på fotballkartet

Den 28. juli 1965 ble Norge overraskende nordiske juniormestere i fotball, og Mjøndalen hadde som eneste klubb to spillere på finalelaget. Vi mener derfor å ha dekning for påstanden i ingressen.

For storlaget fra 1930-tallet og cupfinaler var bare et minne der to syttenåringer fra Mjøndalen sommeren 1965 forberedte seg for en sjelden utenlandstur mot slutten av juli. I avisene tidligere i måneden kunne nemlig fotballinteresserte lese at både Boye Skistad og Torstein Nilsen var tatt ut på Norges juniorlandslag til nordisk mesterskap i Halmstad, Sverige.

Utlandet en drøm for de fleste

Det var kun tjue år siden krigen, bilrasjonering hadde opphørt kun noen år i forveien og Norge anno 1965 var helt annerledes enn Norge i dag. Å reise utenlands var et privilegium kun for sjøfolk og noen få andre, men som lovende idrettsutøvere hendte det at man fikk sjansen, selv om man kom fra Mjøndalen og var vokst opp som helt vanlige folk.

Bruntrøyene hadde aldri hatt representanter på aldersbestemte landslag før, men forbundet hadde merket seg to av de unge fra MIFs gode etterkrigsgenerasjon. Mot slutten av 1950-tallet hadde klubbens lilleputtlag feid all motstand av banen, og nå var to av gutta blitt så store og gode at de kvalifiserte til spill på juniorlandslaget.

Hard motstand

Norge skulle opp mot Finland og hjemmenasjonen Sverige i det innledende gruppespillet. Gruppevinneren – sannsynligvis Sverige, trodde vel de fleste, ville møte den andre gruppevinneren til finale på Örjans Vall i Halmstad 28. juli. I den andre gruppa skulle Danmark og Island opp mot Sovjetunionen, som satset tungt på idrett på alle plan med bruk av vitenskapelige metoder, «statsamatørisme» (Altså at utøverne ble ansatt i statlige stillinger for å være idrettsutøvere på heltid, noe som gjorde at man omgikk eventuelle regler om amatøridrett) og muligens også bruk av substanser som etter hvert skulle komme på dopinglista når slikt kom.

Men Norges første motstander var Finland i Varberg 24. juli. Det gikk greit, Norge skåret tre mål i løpet av de første tjue minuttene – og Boye Skistad var mannen bak to av dem. Finland fikk et trøstemål, men seieren var i boks.

To dager senere var det hjemmenasjonen Sverige som sto på den andre banehalvdelen. Sverige var favoritter og tok grep om det hele fra start. Men Norge red stormen av og kom mer med etter hvert som førsteomgang nærmet seg pause. Det ble likevel målløst de første femogførr. Sverige dominerte også andre omgang, men godt norsk forsvarsspill gjorde at det ble ekstraomganger.

I ekstraomgangene klarte Rosenborgs Tor Lindvåg å sende Norge i føringen, men Conny Granqvist utliknet. Det ble straffesparkkonkurranse. MIFs Torstein Nilsen var en av de tre norske spillerne som ekspederte ballen sikkert i mål. Sverige bommet imidlertid på alle sine tre første forsøk, og den norske seieren var i boks.

«- MEN SOVJET BLIR VEL FOR STERK»

Det var iallfall den lakoniske kommentaren i Friheten om finalen, og om det var ment politisk (Friheten er jo hovedorgan for Norges Kommunistiske Parti) eller fotballfaglig, skal vi la stå usagt.

Seieren over Sverige og finaleplass hadde imidlertid vakt såpass åtgaum i gamlelandet at NRK bestemte seg for å sende en time fra finalen med Knut Bjørnsen som reporter og kommentator. Sendingen skulle gå fra 19.00 til 20.00, slik at norske fotballinteresserte kunne få med seg kampen mot supermakten.

Etter kamp både 24. og 26. juli var det ikke mer enn én fridag før finalen. 28. juli opprant, og på Örjans Vall i Halmstad var det svenske Erik Johansson som blåste i gang finalen i det som må sies å ha vært et begredelig sommervær. Men vind og duskregn bød på fine spilleforhold, og allerede etter elleve minutter gled sørlendingen Sven Otto «Borkis» Birkeland gjennom det sovjetiske forsvaret og gjorde 1-0 til Norge. Spartak Moskvas Vladimir Pribylov utliknet imidlertid raskt, og lagene var like langt. Men Norge forsvarte seg godt, slik at det ble med det ene baklengsmålet i første omgang.

Dominerte i andre omgang

I andre omgang var rollene snudd på hodet. Norge hadde det meste av spillet, og det var Sovjetunionen som måtte forsvare seg. Mål ble det imidlertid ikke før Svein Kvia driblet seg inn i feltet, skjøt i tverrliggeren og Tor Lindvåg stupte inn ledermålet et kvarter før slutt. Da sørlendingenes representant Birkeland skåret sitt andre og lagets tredje en sju-åtte minutter før slutt, var det vel liten tvil om at Norge kom til å vinne – med to MIF-spillere på laget. Utenom de to bruntrøyene var det ni spillere fra ni forskjellige klubber som møtte et lag satt sammen stort sett av juniorer fra Moskva-klubbene Spartak og Dynamo.

De to MIF-spillerne fikk også rosende omtale i avisene etter turneringen. Torstein Nilsen ble omtalt som et uromoment som Sovjetunionens beste forsvarsspillere hadde sin fulle hyre med, mens Boye Skistad ble kalt en arbeidshest på midten. Og da var Mjøndalen igjen på det norske fotballkartet.