Brutalt møte med 2. divisjon

Før jeg helt gir slipp på helgas kamp, skal jeg bruke noen avsnitt på å være en dårlig taper. Kampen mot Sotra SK var for meg det første, brutale, møte med 2. divisjon – på mange plan.

Så om du ikke liker dårlige tapere, liker VAR, eller er fra Sotra SK, bør du kanskje la denne teksten ligge. Men det kan være det er noe å hente her også for dere – om du husker på å ta både avsender og verden med et lite smil og en stor klype salt.

Segregering og innslippskontroll etter Kardemommeprinsippet

Jeg har tidligere sendt mine spydigheter i retning Jerv, for alt fra toalettanlegg, via gressmatta til været. Men en ting er sikkert – FK Jerv leverer på et skyhøyt 2. divisjonsnivå mot mye av det som vil møte oss i resten av divisjonen.

Sotra SK kjente jeg bare gjennom omtaler i media og deres egne nettsider, og det meste virket solid. Stor klubb, flotte anlegg, høyt nivå i flere grener – og Trond Mohn.

Det burde kanskje blinket noen små, røde varsellamper da hjemmesidene til stadighet var nede, og første tilgjengelige kampbillett var til Eik Tønsberg 10. mai. Jeg overså i så fall blinkene, og reiste vestover i god tro om at dette ble en god kamp i gode rammer.

Jeg tok feil.

Vi ankom stadion 25 minutter før kampstart, noe senere enn vi pleier. Etter litt leiting fant vi en hyggelig og hjelpsom gjeng i gule vester. De kunne fortelle oss hvor vi kunne scanne QR-kode for billettkjøp, men vaktene som skulle sjekke våre nyervervede billetter var visstnok ikke på plass enda – nå med 20 minutter igjen til avspark.

Med armene fulle av små og store flagg, samt en sekk med gaffa og annet nyttig, spurte vi derfor de gule vestene om hvor vi bortesupportere skulle stå, men begreper som segregering og bortetribune virket å være ukjent.

De første som inntok Straume Sotra Stadion var derfor en håndfull brune supportere, som ikke bare kunne benytte seg av muligheten «fritt setevalg» på hele arenaen, men også «fritt innslipp». Punkt 3.2.9 om supportersegregering i NFFs sikkerhetsbestemmelser var opplagt ikke i fokus, og punktet om inngangskontroll og visitasjon hadde heller ingen prioritet.

Alle skal med

Sotra skal slippe å bære ansvaret for våre menns prestasjoner, og 1-0 kom etter en rask kontring hvor det glapp i vårt forsvar. Den lengste løpeturen var det dog ikke Sotras kantspiller som sto for, men målvakt Grasmo. Grasmo er opplagt glad i en feiring og løp tvers over banen for å klemme sine kompiser. Ikke én gang, ikke to, men fire ganger tok han hundremeteren for å slippe å juble aleine.

Grasmo er lang, men han er ikke ligaens raskeste, og løpeturen ble lang.

På Straume Sotra Stadion feirer man nemlig ikke mål med å løpe bort til egne supportere. Nei, de lar følelsene få utløp lengst mulig unna sine egne, helt ned til, eller over dødlinja – og selvsagt skal keeper være med. Og gjerne en ballhenter eller to også.

Da er det rørende at dommertrioen omfavner «alle skal med»-tanken, og lar alle elleve, pluss eventuelle ballhentere, gjøre seg helt ferdig med feiringen før de setter kampen i gang igjen.

Ikke no’ stress – la de få nyte øyeblikket i fred.

Til alt hell kom tre av målene på den delen av stadion hvor «bortefeltet» var, slik at vi også fikk ta del i denne glade feiringen. Etter åtte timer over fjellet skulle det bare mangle om vi ikke hadde tid til å delta på åtte minutters feiring med motstanderen – før vi tok fatt på de åtte timene hjem igjen.

Ni mot tretten

Med åtte minutter igjen å spille kom strilene til nok en farlig avslutning, som Isak fikk avverget over dødlinjen med skulder/bryst. Dommeren dømte korrekt hjørnespark, men for andre kamp på rad opplevde vi en assistentdommer som fikk en mer kampavgjørende rolle enn vi satte pris på.

Avgjørelsen ble definitivt mest populær hos Sotras menn, som fikk det som de ville etter å ha spilt på hele fotballregisteret, fra utslåtte armer til riving i hår, synkront med utskjelling av dommeren i ett minutts tid. De ti brunkledde på «bortefeltet» satte ikke like stor pris på helomvendingen som de lyseblå, og brukte de neste åtte minuttene på å fortelle den svartkledde på linja at han nok tok feil.

To minutter inn i overtiden, og før vi var ferdige med å forklare AD hva han hadde gjort feil, oppsto nok en situasjon som dannet grunnlag for faglig uenighet mellom «bortefeltet» og de svartkledde. Denne gangen var det hoveddommer som lot Sotra slippe unna med det samme som vi ble straffet dobbelt for åtte minutter tidligere.

Da pausen kom, forsvant de Sotra-supporterne som hadde funnet glede i å feire Sotras mål sammen med oss på «bortefeltet» – sannsynligvis til kiosken som befant seg på en annen kant av byen.

Til gjengjeld dukket de tidligere savnede vaktene opp og serverte oss litt voksenkjeft fra dommergarderoben.

De ti supporterne på «bortefeltet» hadde vært samtaletema hos de svartkledde, som var lei av å bli forklart forskjellen på rett og galt av oss på siden – omtrent slik de lyseblå på banen også hadde gjort. Og uten å ha hørt ordene som fikk dommeren til å endre sin avgjørelse, tør jeg sette ganske mye på at språkbruken på banen var minst like saftig som den på tribunen. For den var langdryg, men snill.

Spesielt med tanke på forseelsen.

Noen ganger kompenserer dommere tvilsomme avgjørelser ved å dømme motsatt vei senere, dersom situasjonen åpner for en viss grad av tvil. Andre ganger tror jeg det menneskelige i oss gjør at vi handler helt motsatt – vi ønsker å bevise for tribunen, og oss selv, at vi slettes ikke var i tvil.

Jeg skal ikke spekulere i hva som lå bak rødt kort nummer to, jeg bare registrerer at TV-kommentatoren var enig i at det var strengt dømt.

Jeg har full forståelse for at dommere kan gjøre feil, og jeg skal være i første rekke til å hylle dem som tar på seg den til tider svært utakknemlige oppgaven. MEN – dere bør tåle å få høre det fra tribunen når dere gjør feil. Selvsagt går det en grense, men de beskjedene dere fikk fra «bortefeltet» på lørdag var ikke verre enn det dere fikk fra Sotras spillere rett før dere snudde 180 grader på avgjørelsen om straffe.

Rettferdighet for eliten

Det jeg sliter mer med å forstå, er at NFF opplagt mener at «rettferdighet» er viktigere i Eliteserien enn i 2. divisjon – eller i barnefotballen.

Det koster 5448 kroner i dommerhonorar å gjennomføre en kamp i 2. divisjon. En kamp i Eliteserien koster tretten ganger så mye – 71.000* kroner – bare i VAR-kostnader. Legger vi på dommerhonorarene passerer vi 122.000 per kamp.

*(VAR-kostnadene er fra 2025 og forutsetter at honorarer til VAR-dommerne inngår i NFFs oppgitte VAR-budsjett på 17 millioner. I motsatt fall kan vi legge til 16.199 kroner per kamp. Tar vi med utgiftene som rettighetshaver TV 2 har, kan den reelle prisen for VAR-produksjonen muligens dobles.)

Aller mest sliter jeg kanskje med å forstå at representanter for bredden stemte for at NFF skulle bruke mer enn 71.000 kroner per kamp på rettferdighet for noen få, mens de selv må steke en anselig mengde vafler for å dekke honoraret til underbetalte dommere i femtedivisjon.

Jeg håper ikke de samme representantene finner fram Glimt-skjerfet eller Håland-drakta for å benke seg til foran en Champions League-kamp, mens klubbens A-lag spiller lokaloppgjør lenger ned i gata.

Men jeg er redd de finnes.

Utenfor deres kontroll

Jeg vet at dette kan oppfattes som sutring fra en som nettopp har reist nesten 1000 kilometer for å se laget tape 4-0 – og selvsagt er det også det. Men ikke bare. Jeg har full forståelse for at man skal få tid til å tilpasse seg andre krav og andre økonomiske betingelser i en ny divisjon, men en klubb er ikke nyopprykket i sin åttende sesong i 2. divisjon.

«Vi har bare hyggelige supportere» er gjerne svaret når spørsmålet om manglende segregering og innslippskontroll dukker opp. Uten noe som helst vitenskapelig eller statistisk belegg vil jeg hevde at ALLE supportere er ganske hyggelige når de har vunnet 4-0.

Problemet er de som nettopp har tapt.

Denne gangen var også de hyggelige. Men akkurat det er utenfor deres kontroll. Derfor finnes regler. Regler andre bruker penger og knappe ressurser for å følge.

Jeg kjenner godt til utfordringene egen klubb står overfor, både økonomiske og den evige jakten på frivillige som er villige til å bruke tid og penger på klubben de er glade i. Mange bruker mye tid – og mange bruker mye tid OG penger.

Jeg hører til de siste. Blant annet har Kristin og jeg de tre siste sesongene representert klubben som supporterkoordinator på til sammen 52 bortekamper. Legger vi til sesongen før, blir tallet 66.

De 66 kampene har gjort oss kjent med en haug med hyggelige frivillige og mange profesjonelle arrangører som tar regelverket seriøst, men utfører med smidig hånd og vennlig oppførsel.

Det kommer ikke gratis – det koster både i form av penger og frivillige ressurser.

Da er det frustrerende å være vitne til at noen klubber glatt overser regelverket andre bruker penger på å følge – klubber du vet mottar millioner i støtte fra rike onkler.

Den frustrasjonen har jeg nå fått lov til å øse ut over deg, og jeg er klar for å se framover mot Træff i Molde.

Det blir dessverre ikke den 67. kampen borte, og min første i Molde. Det gjør vondt å ikke være der, kanskje mest fordi en uteblir på første kamp etter et tap – men en SÅ dårlig taper er jeg ikke.

Reis til Molde og vis byen hvem vi er. Hold gjerne litt igjen med de røde korta, men ikke på spillegleden. Juble for hver jævla takling dere vinner som om det var mål, og vær litt greie med dommerne – så sees vi på Consto og på neste bortekamp!