Bot for gammel urett

43 år, tre seire og tre baner

Siden 1982 har vi møtt Sogndal 17 ganger. Seks ganger har Sogndal vunnet, åtte ganger har vi delt poengene, og tre ganger har vi trukket lengste strå – men aldri to ganger på samme bane. I 1982 vant vi på Nedre Eiker, i 2018 vant vi på Fosshaugane og i 2020 vant vi på Intility.  Den første er vi nok mange som ikke husker, men de to siste bringer frem svært gode minner. Vi skaper gjerne noen nye på lørdag.

Sogndal er, sammen med oss, noe så unikt som en bygdeklubb som har klart å etablere seg i toppen av norsk fotball. I en uavbrutt periode siden 1977 har de befunnet seg på nivå en eller to, og perioden de er inne i nå er den lengste uten opprykk til Eliteserien. De rykket ned til OBOS i 2017 og selv om de var nære i 2020, har de aldri klart å ta steget tilbake opp. I -22 og -23 havnet de rett utenfor kvalik, mens fjoråret ble den svakeste sesongen på svært lang tid. Som for oss, ble 2024 en utfordring for Sogndal både sportslig og økonomisk. Etter en fryktelig høst, hvor også trener Tore André Flo måtte forlate klubben, var laget i fritt fall på tabellen. En rekke på åtte strake tap stoppet med poengdeling på Consto, og laget fra saftbygda endte tre poeng over oss på tabellen.

Sogndal startet året med økonomiske grep, og med Luis Pimenta som trener. Klubben spås av de fleste rundt midten av tabellen, og de åpnet med tap for Start og Ålesund, men fulgte opp med seier mot Ranheim og Odd. Vi reiser for å stoppe rekken, og for å hevne en gammel urett.

Ivan den Grusomme

Innerst i Sognefjorden, og enda litt til, ligger Øvre Årdal, eller bare «Øvre» som bygda kalles av de som bor der – eventuelt bare Årdal om de vil terge «tanginane» fra Årdalstangen, noe de visstnok ofte vil.  «Aordal e ei bygd so e pressa ned i eit dalføre, innst i Sogn», og er også heimplassen til Hydro Aluminium, Årdal FK samt familiene Øy og Sem-Johansen.  Plassen med 3 000 innbyggere og klubben fra «Alt for Årdal» har satt gode fotavtrykk i norsk fotball. Av kjente «øvringer» finner vi foruten trommisen fra Lava, også Henrik Furebotn, Eirik Lereng, Sivert Mannsverk og ikke minst Edin og Leander Øy, morfar Åge Sem-Johansen og Mjøndalen-dødaren – Ivan Øy.

I 1992 kjempet både vi og Sogndal for overlevelse på øverste nivå når vi møttes på Fosshaugane den 30. august. Mot blant andre Jostein og Håvard Flo dominerte vi 1. omgang fullstendig, men selv om Ivan på venstrebacken ble svimmel, gikk vi målløse av banen. Etter pausen ble Ivan flyttet fra backplass til midtbane, og da ga svimmelheten slipp – til gangs. Vår egen Stig Arne Gjellestad, den gang i svart og hvitt, sendte ballen fra hjørneflagget og traff hodet til Ivan Øy, som sendte ballen i mål, og Mjøndalen ned en divisjon.

«Den største dagen i mitt liv» - sa matchvinner Ivan Øy til Sogn og Fjordane etter kampen. Avisa kunne videre fortelle at Ivan, med tilnavnet den Grusomme, kom sterkt tilbake etter å ha blitt brukt som rundingsbøye av Per Ivar Fornes og Per Terje Markussen i første omgang – i en kamp hvor rettferdigheten ikke seiret.

Pappa’n til vår egen målvakt-helt, Leander Øy, scoret to mål i sin karriere for Sogndal – det ene sendte altså Mjøndalen ned fra norsk fotballs øverste nivå, og det skulle ta 22 år før vi kom tilbake i det gjeveste selskap. Om det var farens brutale nådestøt i -92 som fikk Leander til å velge en karriere som skuddstopper skal være usagt, men det at Lændis gikk i morfar Åges fotspor har allerede bidratt sterkt til en cupseier mot godset – og det er mer en bot nok for gammel urett.

Det sagt – det hadde vært en poetisk rettferdighet om sønnen, 33 år etter, senker farens gamle klubb – og gjerne så ufortjent som mulig.