Bens lykkepille

Fotballens nevrovitenskap

Fotball kan være himmel eller helvete, og fotball uten lidenskap er bare en sport – da må man ta helvete med på kjøpet. Dagen etter kamp er hjernen derfor allerede hyperaktiv i det øyeblikket jeg slår opp øynene:

Følelseshjernen, amygdala og hippocampus, tar 98 prosent av hjernens kapasitet der den fortsatt jobber på spreng med å vurdere inntrykk, sortere følelser og lagre minner. Samtidig kjører reptilhjernen på nødbluss etter å ha vært i alarmberedskap siden i går morges, og opprettholder kun nødvendige funksjoner som puls og pust.

Alt dette etterlater lite eller intet overskudd til tenkehjernen (prefrontal cortex), som dermed har minimalt igjen til fornuft, refleksjon og dømmekraft.

Resultatet er at enhver morgen etter kamp enten starter med følelsen av å sveve som en nyforelsket lottomillionær, eller jeg våkner med et isfjell i magen og sinnsstemningen til en nydumpet 19-åring med fylleangst – på tross av at kona befinner seg på en armlengdes avstand og tømmermennene har søndagsfri.

Og ethvert forsøk på rasjonell, fornuftig tankegang er fullstendig håpløst.

Denne søndagen var selvsagt intet unntak, og det gikk til tirsdag før senter for refleksjon var funksjonelt og jeg kunne se på lørdagen med et litt annet blikk – samt google hvordan hjernen fungerer.

Smertefritt var det fortsatt ikke, men heldigvis har jeg lagret noen ord til bruk for dager som dette. Det er kanskje flere enn meg som trenger en liten «lykkepille» og realitetssjekk, så jeg deler gjerne medisinen med dere.

Det er nyttig å ta et skritt til siden iblant, koble hodet til hjertet og se på seg selv eller det som står en nær med øynene til noen som ikke er født i det, men som har valgt det.

En som Ben Arkley.

Verdens bruneste skotte

Det er mulig verdens bruneste skotte ikke heter Kevin. Det kan være han kommer fra Larbert, har vært brun lenger enn han har hatt postadresse 3050, jobber offshore og heter Ben. Ben er en av Mjøndalens hyggeligste og rauseste, og er på Consto når han ikke befinner seg et sted på de syv hav.

Han er en av de som gir mer enn han tar, et vennskap med positiv bunnlinje, og han er et godt bevis på at man ikke trenger å være født i Mjøndalen for å være mjøndøl. Et levende argument for at tilhørighet og identitet handler om helt andre ting enn gener, geografi, pass eller fødested.

For noen år siden, da det blåste godt i klubben, svarte Ben på et innlegg med så mange gode poeng at jeg tok vare på teksten. Ordene stammer fra en tid kampen foregikk én divisjon opp, men de er like gyldige i dag som de var for noen år siden – en nyttig påminnelse om hva det er vi har her i bygda:

«Jeg har støttet Mjøndalen i 15 år nå, og endringene som har skjedd både på og utenfor banen har vært enorme. Vi har sett stadion forvandle seg fra noen få brakker på den andre siden, til de moderne stadion- og kontorlokalene vi har i dag. Det er vårt. Vi leier det ikke av kommunen, det er vårt hjem 🤎.

Vi bygger på banen også, vi har brukt de siste sesongene til å kjempe for å holde hodet over vannet i toppdivisjonen med et aldrende lag (ikke respektløs ment), mot klubber med betydelig større budsjetter. Selv om det er vanskelig å spille fotball når du hele tiden er på hæla, kjempet gutta på banen med nebb og klør for å overleve. Euforien over å overleve i siste runde av serien var like spennende som euforien over å feire opprykk.

Alt handler om perspektiver. Ledelsen følger det som trolig er den største fornyelsen av spillergruppa i klubbens historie. Våre håp og fremtidsdrømmer/ambisjoner er å bære fruktene av våre egne akademiprodukter i stedet for å kjøpe inn spillere. Dette krever tid og tålmodighet fra supporterne. Det handler om sluttmålet. Vi ser på klubbens historie, og på 1930-tallet dominerte Mjøndalen norsk fotball med 11 karer som alle kom fra Nedre Eiker-regionen. Det må være planen for suksess fremover. Vi har ingen mangemillionær-supportere, som kan kjøpe umiddelbar suksess for klubben. Suksess kan bare bygges ved hardt arbeid. Hvis det tar 10 år for denne planen å utfolde seg, så er det 10 år godt brukt.

Tingene som tiltrakk meg til klubben i utgangspunktet (bortsett fra at det var min kones hjemklubb, og at jeg derfor egentlig ikke hadde noe valg 😂) var:

• Kontakten mellom spillerne og fansen.
• Det faktum at supportergruppa støttet laget gjennom tykt og tynt. Ofte ved å synge høyere hvis vi havnet et mål bak, for å spore spillerne til seier.
• Det fantastiske frivillige nettverket som foregår bak kulissene. Ikke bare på kampdagen, men hver dag.

Mjøndalen er en klubb uten like. Vi har en befolkning på rundt 10 000 mennesker. Vi må trekke folk til å komme for å se fotball. Det gjøres delvis gjennom fotballstilen vi spiller på banen, men også med verdiene vi har på tribunen og hva vi gjør for familiene våre og samfunnet selv. I mine øyne har vi den beste småklubben i verden. Vi bør feire de tingene vi gjør akkurat nå, for å gi næring til fremtidens suksess.

Jeg vil alltid være brun
Ben Arkley»

Det er lett å miste hodet etter seks baklengs. Men det er umulig å miste hjertet, ikke så lenge vi har folk som Ben – og alt det Mjøndalen står for.

I Ranheim venter nye muligheter. Vi gir oss ikke før siste spiker er spikret og siste spade med jord er lagt på. Vi har supportere som synger høyere når ting går imot. Ikke fordi det er det letteste, men fordi det er slik vi gjør det – vi reiser oss når vi faller.

Og i bakhånd har vi alltids Bens lykkepille.