Arven etter Pil

Historien om Pil, Møllergata er fortalt før, men fortellingen om kameratgjengen som startet sin egen fotballklubb for å utfordre de store, er en så viktig del av Mjøndalens sjel og historie at den er noe enhver brun supporter bør kunne utenat – en del av vår skapelsesberetning.

Mjøndalen 1913

I Mjøndalen bodde det den gangen rundt 3000 mennesker, hvorav omtrent halvparten bodde på sletta som strakk seg fra Albion papirfabrikk til kalkovnene og cellulosen ved Mjøndalsbekkens utløp – arbeidsplasser for mange av Mjøndalens fotballspilleret.

Rundt sentrum var det begynt å dukke opp en spredt villahusbebyggelse. På Hatten, i Strandveien, langs Drammensveien og i Smedgata lå små hus med store frukthager, uthus og vedskjul. I dette miljøet ble Mjøndalen Idrettsforening født.

Gatene var langt færre, og bebyggelsen i sentrum besto i all hovedsak av en del hus langs Stasjonsgata og Møllergata. Mellom Møllergata og Drammensveien var det for det meste jorder, og det som måtte være igjen av Klopptjern.

På disse jordene var det de første fotballentusiastene samlet seg til oppgjør med ballen. Fotballinteressen vokste i bygda, og etter hvert fikk ikke de yngste lenger være med når de store gutta spilte med skikkelig lærball på potetåkeren ved Klopptjern.

Julirevolusjonen

En kameratgjeng i alderen 7-14 år bestemte seg for å ta skjeen i egne hender, og en varm julikveld møttes de til «generalforsamling» i et skjul i Møllergata 15. Gutta var skjønt enige om at de ikke lot seg krøsse – ingen skulle fortelle dem hva de kunne og ikke kunne. De ville spille fotball, og skulle nok få sin hevn over de store gutta på den vannsjuke potetåkeren ved Klopptjern.

Skjulet tilhørte Anders «Kopop» Kristoffersen, hvis familie i generasjoner hadde vært husmenn på plassen Kopop oppe i åskanten, men for seks år siden hadde de flyttet inn i huset i Møllergata. Ungeflokken besto av ni barn, og guttene hadde fått etternavnet Andersen. Nå var de tre yngste samlet til fotballrevolusjon i vedskjulet i hagan.

Andersen-brødrene var Arthur, Sigurd og Einar på tolv, ti og sju år. Av de andre vi kjenner navnet på var ti år gamle Martin Østgård, sønn av en predikant fra Solør, og nærmeste nabo til bedehuset i Vikkolveien. De øvrige gutta kom fra området rundt Hatten, Stasjonsgata og Møllergata.

Hver og en av gutta svor sin hevn over de store gutta fra Klopptjern, skrev inn sine navn på permen til Einars lesebok, valgte formann, sekretær og kasserer (uten kasse) – og gikk til slutt samstemte inn for Sigurds forslag til navn: Pil, Møllergata.

Nå var tiden kommet for å vise de store at også de kunne spille ball!

Landskamp

Ballen besto den første tiden av filler knyttet sammen til en bylt, men da dagen kom hvor de hadde skrapt sammen nok penger til en skikkelig ball, tok de turen over brua for å møte arvefienden i Krokstadelva til «landskamp».

Kampen foregikk på plassen ved Krokstad Cellulose, og Pil leverte en god kamp frem til fabrikken slapp ut en solid dose syredamp, som la seg som en gasståke over fotballbanen. Krokstælvingene var vant til dampen og lot seg ikke affisere, men mjøndølene fikk problemer med pusten i den stinkende tåka og kampen ebbet ut i 1-1.

I tråd med god, gammel tradisjon avsluttet de landskampen med nevekamp, som ryktene sier ble vunnet av guttene fra nordsiden av elva. De eldste gutta passet på at slåsskampen gikk noenlunde redelig for seg, og den helt nye brua hadde gjort det langt enklere å komme seg unna enn det var den gang de måtte flykte i båt.

Stammen i laget

Returkampen ble avtalt allerede neste dag, og uten syregassen imponerte gutta fra Pil alle de fremmøtte. Fotballekspertene fantes også den gang i publikums rekker, og de var skjønt enige om at den nå åtte år gamle Einar Andersen kom til å bli en av klubbens første landslagsspillere.

Elleve år senere utgjorde gutta fra Pil stammen i laget som sjokkerte hele fotball-Norge ved å ta seg helt til finalen i Norgesmesterskapet – en nesten uhørt ting å gjøre for en liten klubb fra bygda. Gutta fra skjulet i Møllergata hadde definitivt fått sin hevn over gjengen fra Klopptjernsjordet.

Tjue år etter julirevolusjonen vant Mjøndalen sitt første Norgesmesterskap, og kameratgjengen i Pil utgjorde nå en del av grunnfjellet i norsk fotball. Lagånd, innsats og kameratskap ble for alvor lagt merke til i landet – fra Lindesnes til Nordkapp. De som en gang hadde vært for små til å få være med på spillet, regjerte nå på banen.

23. juli 1936 beseiret Mjøndalen hele Norges «Klopptjernsgutter» da de slo det norske landslaget 1-0 i en treningskamp. Landslaget skulle være med i OL i Berlin noen uker senere, og ønsket en treningskamp i forkant, både for å prøve seg sportslig og for å finansiere turen. Ingen av gutta fra skuret i Møllergata var funnet verdige en plass på landslaget, men nå viste de og resten av mjøndølene at ingen andre bestemmer hvilken bane vi kan spille på.

Målet som ydmyket fotballforbundets utvalgte bygutter ble scoret av Pil-gutten Einar Gubbe Andersen – selvsagt.

Kameratgjengen hadde nå vist for hele Norge at de ikke lot seg krøsse.

Sjelen i veggene

Siden har vi ikke latt oss diktere av noen, eller latt andre avgjøre hva vi kan eller bør – hverken de store gutta på Klopptjernsjordet eller storebrødre fra by’n. Vi har gått vår vei, drømt våre drømmer, og mange har måttet bite i seg hovmodet etter å ha møtt arven etter Pil.

Bakgrunnen fra husmannsplasser som Kopop, og guttas oppvekst og liv i industribygda Mjøndalen, hadde garantert vært med på å prege gutta – de kjempet ikke bare for sin rettmessige plass på «Klopptjernsjordet», de kjempet for bygdas ære og stolthet.

Ikke minst setter Martin, Arthur, Sigurd, Einar og de andre navnene fra permen på leseboka, fortsatt sitt preg på Mjøndalen. Sjelen fra Pil, Møllergata sitter dypt i våre vegger og i våre hjerter.

Det ble kanskje født en frelser i en stall, men jeg våger å påstå at sjela til Mjøndalen fotball ble født i et skur i Møllergata en varm julikveld i 1913.