Tirsdag 17. desember spilte Rune Dokken og Ole Sivertsen inn årets siste podkast-episode av "Alle Gutta". Gjest var selvsagt avtroppende fotballsjef Kenneth Karlsen. Der gikk panelet kronoligisk til verks og fikk Kenneths betraktninger på reisen fra 3. divisjon til Eliteserien. Og Kenneth avslørte blant annet sine beste og verste spillersigneringer. Og når hans erstatter blir presentert.

HØR PODKASTEN HER:

iTunes / Spotify / Soundcloud

I forbindelse med utgivelsen av MIF-avisa 2019 stod denne artikkelen på trykk:

EN BRUN VENN

Kenneth Karlsen gir seg i Mjøndalen. De 13 årene har gjort mye med både han og klubben. Og hele Mjøndalen.

I 2006 trengte Vegard Hansen kompisens hjelp til å rykke opp fra 3. divisjon. Det var starten på en reise som varte i 13 år og inkluderer fire opprykk, ett nedrykk og utallige øyeblikk som vil bli husket av mjøndølinger og fotballinteresserte i hele landet. Men planen var aldri så stor for Kenneth.

- Jeg har vært her lengre enn tenkt og det ble mer omfattende enn tanken var i utgangspunktet. Frem til 2009 var det mer som en hobby og jeg bidro på banen og en del utenfor. Da jeg tok lederansvaret var det en bøyg for meg for det var ikke planen å bli fast ansatt. Vi staket tidlig ut kursen mot 1. divisjon og mente det var realistisk. Det tok kortere tid enn antatt, sier Kenneth.

Kenneth har klemt inn en knapp time til dette intervjuet. Mellom alle forberedelsene til årets viktigste kamp: hjemmekampen mot Vålerenga. Den avgjør om årets satsing har vært suksess eller fiasko. Så brutalt er livet i fotballen. Heldigvis gikk det veien i skjebnekampen og Mjøndalen spiller også neste år på øverste nivå i norsk fotball.

FAMILIE

I løpet av praten vår får Kenneth fire anrop og tre ganger banker det på døra. Og én gang må vi avbryte for å fortsette senere. Sånn er det med Kenneth. Alltid noen som vil rådføre seg og høre hans syn. Eller bare småprate litt.

Kanskje ikke så rart at når Kenneth snakker om tida i klubben, så handler det om menneskene.

- Jeg er mest overrasket over forholdet mitt til Mjøndalen. Nå er klubben for meg gode venner som har blitt en stor del av livet mitt. Vi er blitt en familie. Det er mange her som jeg har sett mer til enn kona i perioder. Og samholdet har vært sterkt hele veien. Her skiller Mjøndalen seg ut. Vennskap blir sterkere og jeg vet at jeg kommer til å savne det, sier han.

Det er ikke rart båndene har blitt sterke. Kenneth har brukt sine medmenneskelige evner til å få med seg både klubbfolk, sponsorer, investorer og kommunen på fornyelsen av hjemmebanen. Fra et utdatert fotballstadion til en moderne og intim arena med kontorer og VIP-lokaler. Til seriestart står siste verk klar når den nye langsida med ny tribune, garderober og klubblokaler er ferdig. Samtidig har han bygd organisasjon og fotball-lag. En jobb langt fra egnet for en vanlig fyr. Men Kenneth er heller ingen vanlig fyr.

Det er faktisk vanskelig å finne plass til alt Kenneth Karlsen har fått til i Mjøndalen i én sak. Hele denne avisa kunne vært om hans virke i klubben og vi ville fortsatt manglet noen kapitler. Så viktig har han vært for både fotballklubben så vel som for hele stedet Mjøndalen. For fotballen står sterkt i bygda. Den former vår kollektive sinnsstemning og gjør oss enten triste eller stolte. I Kenneths tid har det nesten utelukkende vært det siste.

TO GODE VENNER

Nå som avgangen nærmer seg har han rukket å reflektere litt.

- Jeg føler jeg har et godt forhold til alle jeg har hatt med å gjøre og har ingenting usagt med noen. Egentlig er jeg en sånn fyr som irriterer meg over feil, men jeg har ikke gjort noe jeg angrer på i MIF. Og jeg er trygg på fortsettelsen uten meg. Det er en kultur og kompetanse i klubben som er ganske unik i norsk fotball. En ærgjerrighet. Folk her er opptatt av hvordan klubben fremstår. De er stolte og ser på dette som mer enn en jobb, sier han.

Én ting vi ikke kommer utenom er Kenneths forhold til hovedtrener Vegard. Utad har det blitt tegnet et bilde av to gode kompiser som har tatt drømmen fra gutterommet ut i virkelighet.

- Det er mer nyansert enn «Knoll og Tott». Vi har veldig forskjellige meninger og tankesett. Men grunnen til at det har fungert er at vi har en grunnleggende respekt for hverandre. Ingen av oss har lagt prestisje i å ha rett. Vegard har hatt det korte perspektivet og jeg det lange. Så har vi diskutert oss frem til riktig beslutning basert på det. Samarbeidet vårt ikke bare er basert på vennskap, men også fag. Jeg har vurdert han hardt hvert år og hver gang kommet frem til at han er den beste treneren Mjøndalen kan ha. Og jeg er nok hans største kritiker. Noe han har fått høre. Det går fordi Vegard ikke er nærtagen. Det har blitt noe mer enn bare vennskap. Det er også en sterk lojalitet, sier han.

For Vegard er følelsen gjensidig. Han tegner et bilde av et vennskap han har hatt over halve livet og som aldri har visnet eller surna.

- Vi ble først kjent da Kenneth ble tatt opp som junior i Strømsgodset og har hatt god kontakt siden. Jeg brukte han som spiller og diskusjonspartner i starten i Mjøndalen og ganske fort gikk han over til å bli daglig leder. Den rollen utvikla og forma han selv slik det passet han. Og det har blitt mer og mer omfattende, spesielt etter at vi startet å bygge nytt stadion. Våre roller har samtidig sklidd litt fra hverandre; han har vært litt mindre involvert rundt sport og jeg har vært mindre involvert i det han driver med. Det har vært veldig fint å jobbe sammen med en så flink mann som også er en god kamerat. Det har gjort at jeg har stolt 100 % på Kenneth, både når det gjelder beslutninger og lojalitet. Det har aldri vært noe konkurranse mellom oss, aldri vært alvorlig krangling og aldri noe i nærheten av illojalitet. Det at vi alltid har trukket i samme enden av tauet er kanskje den viktigste enkeltgrunnen til fremgangen vi har hatt, sier Vegard.

KUNNE GAMBLET

Nå staker snart Kenneth ut en ny kurs i livet. Han vet ikke hva han skal gjøre etter et helt liv i fotballen, men han gleder seg til å fokusere på andre ting enn spillerlogistikk og stadionbygging. Og han forlater en klubb han har bygd opp fra nedslitte trebenker til topp moderne tribuner. Fra glemsel og likegyldighet til Eliteserie og entusiasme.

- Det jeg sliter mest med å slippe er «uttrykket» til klubben. Hvordan den oppfattes. Omdømmet. Det tar jeg personlig. Jeg blir fornærmet om noen tuller med det, sier Kenneth.

Selv om han ikke angrer på noe, så undrer han likevel på om suksessen kunne vært større.

- En sak jeg tenker mye på er vår risikoprofil. Vi var så nøye i starten at Vegard og jeg ga personlige underskuddsgarantier. Og den tankegangen har fulgt oss hele veien. Det er vel og bra, men jeg er redd det også har blitt traust og kjedelig. Jeg lurer fælt på hvordan det kunne gått om vi hadde tatt større risiko. Vi har prøvd å være analytiske, men nesten alltid landet på det trygge, sier han.

Mjøndalen, under Kenneth Karlsen, blir ikke sett på som noen kaosklubb med mye turbulens. Tvert imot. I stedet betegnes klubben som en åpen og jordnær klubb med stålkontroll på det meste, som også er nærmere sannheten, men Kenneth er ikke sikker på om det alltid lønner seg å være klassens flinkeste.

- Vi må erkjenne at vi er i underholdningsbransjen. Kanskje vi kunne ha vært i Europacupen og hatt fem tusen tilskuere, om vi hadde satset hardere. Det hadde nok endret omdømmet vårt, men det hadde ikke nødvendigvis blitt dårligere, sier han.

De aller fleste mjøndølinger er nok likevel godt fornøyd med resultatene Kenneth kan se tilbake på fra sin tid i Mjøndalen. To år i Eliteserien, to seire mot erkerivalen og fornyet kontrakt i Eliteserien for første gang på 33 år. Og det med en klubb som kun hadde en stolt historie da han kom. Nå har Mjøndalen også en stolt nåtid. Og en spennende fremtid.

Mye takket være Kenneth.