Etter en periode med gode motstandere og dårlige resultater var forbundet elskverdige nok til å sende oss en gjeng bergensere i 4. runde i cupen. Dem pleier vi å kose oss med, omtrent som Asterix og Obelix koser seg med romere - vi klarer ikke å tape for Brann uansett hvor dårlig form vi er i

Det var så deilig med en hjelpende hånd - et lite pusterom - akkurat da vi trengte det som mest.

Etter to måneder med gråvær var det sannelig godt med litt solskinn.

Brann gjorde nok så godt de kunne, og de hang med en god stund. Men så lot de Gauseth stå alene i feltet etter en corner - slikt gjør man ikke ustraffet. For Christian satte opp en ondskapsfull snubletråd, som Wormgoor ruslet plystrende inn i.

Christian var på skuddhold, Wormgoor var på ræva. Ballen havnet i krysset, Wormgoor på 3. rad.

Men det der var ikke noe god integreringspolitikk, Christian - hvordan skal vi få Wormgoor til å stole på en nordmann igjen etter dette!? Han har dessuten ikke hatt det så lett i det siste, og så kødder du med ham på den måten - det var lumpent gjort.

Men det var en elegant goal - så påståelig må det være lov å være. Det var vakkert - nesten som kunst. Christian er ikke verdens raskeste spiller. Ikke den nest raskeste heller. Men han forstår fotball, han leser situasjoner og han gjør riktige valg. Christian er fortsatt god. Til det han kan. I en alder av 33.

Han er som en lyspære som lyser litt ekstra rett før den går i svart.

Ulrik fikk assist, med et helt rent treff på fotballen med venstre fot fra 16 meter.

Det var i sannhet miraklenes aften.

Og vi holdt nullen, for første gang på 18 kamper. Det er deilig å ha en rolig og trygg keeper. En som fanger ballen og holder den, som om det skulle være den enkleste sak i verden.

Fotnote 1. I fotball har keeperen - som den eneste utøveren - lov til å bruke hendene innenfor et avgrenset område 16,5 meter fra målet. I tillegg har han anledning til å bruke hansker med klebrig gummi, som gjør det nærmest umulig å miste ballen.

Så man kan saktens spørre seg hvor vanskelig det kan være. Det er uansett godt å slippe å være nervøs hver gang noen legger an til innlegg eller løsner skudd mot vårt mål.

Noen mennesker har måttet operere hjertet på grunn av slikt.

Brann trodde de skjøt godt, men Sosha tok skuddet i fast grep. Med en hånd.

Brann trodde de hadde en sjanse, men Sosha tok bare ballen fra dem og la den under armen som om den var en gammel, kjær venn.

Han hadde ikke spilt kamp på noen måneder så jeg var litt usikker før kampen.

- This is a big game for us, sa jeg. Sosha bare smilte.

- Are you ready? spurte jeg.

- Don’t worry, lo Sosha.

Som har spilt for hundre tusen i Teheran - tre tusen på Isachsen stadion skremte ham nok ikke nevneverdig.

Gundersen startet sin første kamp på over ett år. Og han spilte godt. Mads kan løpe til verdens ende uten å miste pusten. Selv etter ett år ute. Aldri et hælspark, sjelden en finte, men vi kan sette poteter der han takler. Selv på kunstgress.

Etter kampen var det ikke plass til alle følelsene i den utslitte kroppen. Gleden rant ut av ham, ut av øynene og nedover kinnene. Det var så fortjent. Det var sterkt. For oss alle.

Da dommeren blåste for siste gang reiste taket seg på Isachsen stadion. Hårene reiste seg på armene mine, så jeg skjønte at vi måtte ha gjort noe riktig. Noe stort. Igjen.

Så kom Adrian løpende mot meg.

Det var en sånn kveld. En av de uforglemmelige kveldene i Mjøndalen. En av dem med flomlys, duskregn, fulle tribuner og store motstandere. Og historiske seire.

I en liten, hvit bil, med seks prikker i førerkortet og en lykkelig sønn i passasjersetet kjørte takknemligheten og ettertanken hjem. I fartsgrensen.

Takknemlighet til guttene, som ga alt. Som ofret alt. I 90 minutter. Pluss tillegg.

Takker og bukker, gutter - dere var fantastiske. Dere ga oss en ny leksjon i hvorfor vi elsker fotball. Hvorfor vi elsker klubben.

Mjøndalen fotball: Våre gutter. Vårt lag. Vår klubb.

Og ettertanke. På hvor små marginene er i dette spillet. På hvor mye Jonathans scoring på overtid mot Vestfossen var verdt. I opplevelser og kroner.

Vi slo Godset og Brann, men klarte ikke å vinne i OBOS-ligaen på seks forsøk.

Det kan nesten virke som om den Eliteseriepulja er litt enklere enn vår.

Så kom Tromsdalen. Dem måtte vi slå!

Det var skrevet i manus. Det stod i kladden. Heldigvis stemte den med fasiten denne gangen.

Vi startet bra og jeg kjente seieren stryke meg over kinnet fra første minutt. Vi hadde god kontroll på deres kontringer og skapte sjanser mot etablert. Etter tjue minutter slo Pelle en gjennombruddspasning med kjærlighet og presisjon. Til Jonathan, som pirket ballen videre til Boye som dyttet den inn i åpen kasse.

TUIL yppet seg et par ganger, men vi har Sosha.

Gundersen punkterte kampen ti minutter før slutt, ti sekunder etter at han kom inn. Og det var det.

Heldigvis og takk for det - den trengte vi. Den trengte jeg.

Gi meg hodebunnsmassasje, taco og kos under teppet.

Gi meg Ferrari, hytte ved sjøen og all verdens kunstverk.

Gi meg cup-triumfer, overskrifter og store skalper.

Det er poengene vi lever av.

Glem ”jeg elsker deg”. ”Tre nye poeng” er mine små favoritter. Deilig satt sammen til den vakreste lille setning.

Livet var i vater igjen. For vi hadde vunnet igjen - to på rad. Jeg blir glad når vi vinner to på rad.

Vinn og vinn med samme sinn.

Men så måtte vi til Florø. Allerede på tirsdag.

Spennet mellom glede og sorg er så voldsomt. Og det kommer så brått. Særlig i fotballen.

Vi dro til Vestlandet med det minste propellflyet jeg noen gang har kjørt i. I noe av den verste turbulensen jeg noen gang har opplevd.

Lite propellfly og kraftig turbulens var like kompatibelt med Jan-Remis flyskrekk som reker er med sjokoladesaus.

Han klamret seg fast til setet foran som om det skulle kunne redde ham og hadde øretelefonene på full guffe for å unngå å høre lyden fra propellene. Han hadde tatt to Sobril. Han burde tatt ti.

Fotnote 2. Sobril er et legemiddel som brukes mot nevroser og psykosomatiske lidelser preget av angst, uro og delirium.

Jeg har ikke sett en så redd mann siden faren min gikk tom for drikkevarer på en hyttetur i 1982.

Da vi omsider fikk fast mark under føttene var Jan-Remi like lettet som faren min var da forsyningene endelig ankom.

Heldigvis var det deadline på dette innlegget 18.55 på onsdag, så jeg rakk ikke å få med at Kupen herjet med oss og egenhendig avgjorde matchen med fire mål på en drøy halvtime.

Hvis jeg finner motivasjon og/eller av terapeutiske grunner finner det hensiktsmessig, kan det hende jeg kommer tilbake til fadesen i neste utgave. Akkurat nå gjelder det å skrape sammen det som måtte finnes av optimisme og kvalitet, slikke sår, massere bein og mobilisere absolutt alt vi har inn mot neste oppgave. Som heter Strømmen. For de kommer nok på søndag - om vi vil eller ei. De kommer i sine gråe og røde drakter og vil gjøre alt de kan for å slå oss. Da må vi være klare. Og vel så det.

Vi faller, banner, reiser oss. Sånn er fotballen. Sånn er livet.

Fotball er et mektig spill, det tvinger livet til å gå videre.

Vegard.