Å tape hjemme mot et nyopprykket lag er omtrent like vondt som å hoste med ribbeinsbrudd.

Siste helgen i juni prøvde jeg begge deler.

Det er nok ikke meningen at en 47 år gammel mann skal spille fotball mot gutter på 20. Og i hvert fall ikke bli irritert over en takling og gå idiotisk inn i en hodeduell og lande på ryggen og knuse et anselig antall ribbein.

Men det var akkurat det pappskallen gjorde fredagen før Florøkampen.

Prestasjonen mot Florø passet like godt til mine ferske ribbeinsbrudd som et Sankthansbål på en bensinstasjon.

Det var behov for å skrike, men jeg hadde mer enn nok med å hviske.

Jeg hadde lyst til å hulke, men det stakk som kniver.

Det var mest av alt fristende å løpe ut på banen og tuppe spillerne i ræva, men jeg klarte kun å vakle rundt som om jeg var lokalbedøvet på måfå. Så i samfulle nitti minutter satt jeg der - helt stille på benken - og bet i meg frustrasjonsdempende ukvemsord med tårer i øynene.

Så kan man saktens spørre seg hvorfor vi plutselig fremstod så puslete? Hvor ble det av terrierne som kjeppjaget Skullerud og hans disipler for bare få uker siden?

Men når vi ikke evner å skape én eneste skikkelig målsjanse de første 45, er det ikke fordi gutta ikke ønsker å score.

Når vi lar Kupen drible oss stift rundt to ganger og atter en gang lager frispark i farlig posisjon, er det ikke fordi man ønsker å påføre laget et nytt baklengs.

Og når vi virker så tafatte og sløve, er det selvsagt ikke fordi gutta ikke ønsker å rykke opp.

Vi var bare ikke gode nok, vi hadde ikke nok energi, vi var ikke nok på.

Vi kom aldri i gang og vi evnet ikke å bryte ned et Florø-lag som forsvarte seg godt. Og som våget - selv mot oss - som ikke hadde tapt hjemme på 24 kamper.

Det endte med et bittert nederlag. Men det var fullt fortjent.

Ribbeinsbrudd kan ikke leges med plaster. Ikke dårlig forsvarsspill heller - her måtte det hardere lut til. Vi tok problemet med roten - bokstavelig talt - og byttet like godt ut hele banedekket.

Ribbeinene var bedre mot Strømmen. Spillet og resultatet likeså. Men vi vant ikke. Selv om vi scoret to mål som var så fine at de burde blitt malt og satt i glass og ramme. For på overtid dukket han forbanna ”Mål-Martin” Trøen opp og pirket inn 2-2 og ga meg en middels inngang på ferien.

En ferie som raskt utviklet seg til det verre. I en bobil nedover E18.

Mer om det senere. Hvis jeg tør.

Første etter ferien måtte vi til Rogaland. Flyplassen heter Sola, men for oss har området vært et bekmørkt helvete med regn og blest, store tap og blytungt nedrykk. Det ble ikke mye bedre denne gangen. Det var en flott dag, banen var fantastisk og spillet ganske bra, men det ble en vond kveld likevel. Vår første sjanse ble strålende stoppet av deres keeper. Deres første ble fomlet i mål av vår. Og vi ble jagende. Igjen. Og klarte ikke å vinne en jevn kamp. Denne gangen heller.

Mot Glimt spilte vi på feil måte med feil lag. Vi trodde mellomroms-spiss var løsningen mot lavtliggende bodøværinger, men de stengte alle rom som på sikret avdeling på Ullersmo og slapp oss til like mye som Malin slapp til meg i en liten bobil på en parkeringsplass i Tønsberg.

Vi derimot, var både gavmilde på rom og kjærlige i duellspillet. Etter 0-2 og kun en halvsjanse på 45 minutter la vi om til en mer direkte stil. Vi kom mer med i kampen, skapte 4-5 sjanser og reduserte rett før slutt. Men det var litt for lite litt for sent og kampen ebbet ut med 1-2 tap.

Forholdet ebbet ut i en bobil i sommerferien.

Jeg vet ikke helt hvorfor - hvordan skulle jeg vite det; jeg er jo bare en mann.

Men jeg har blitt fortalt at det er min skyld.

Og jeg mistenker at det ble for lite blomster, for mange fotballkamper og for få ferier. Og for kjip ferie når vi først dro på tur. Jeg døpte henne ”Bobil-Malin” ved avreise fra Mjøndalen - mens stemningen var god og sola fortsatt skinte.

Noen lange dager og trange netter senere ble det mer overskyet. Så kom tordenværet rullende inn.

Det var vanskelig å få øye på sola der vi satt i hver vår campingstol i duskregnet på et jorde langs landeveien utenfor Stavern.

- Jeg er ikke noe bobil-jente, konkluderte ”Bobil-Malin” omsider. Og pakket sakene sine og dro hjem.

Sola var borte for godt. Og alt ble stille.

Bobilen var ikke stor nok for oss begge. Langt mindre for et haltende forhold.

Det er trist, for jeg likte henne godt. Så godt at jeg spiste vegetarisk taco. To ganger.

For tredje gang etter ferien møtte vi et topplag. For tredje gang tapte vi med ett mål. Denne gangen mot Start. På Sør Arena. I Kristiansand. I byen hvor jeg har opplevd så mye fint det siste halvannet året.

Ikke denne gangen. I hvert fall ikke på banen. På VIP-en derimot, var Malin og sønnen - i brunt og hvitt. Var det fortsatt en liten gnist i de blå øynene? En gnist som ikke var skapt av sinne?

Vi manglet Boye og Jonathan og Pontus var solgt. Vi ble overkjørt de første tjue, slapp inn to dødballmål og fikk en lang vei mot poeng. Pelle reduserte et kvarter før slutt og vi hadde et par muligheter til poeng, men det ville seg ikke. Ikke fikk vi straffe heller, selv om jeg skrek på meg sprengte hornhinner da Segberg handset rett før slutt.

Det er ikke hjelp å få noe sted. Hele verden er i mot meg, selv om jeg jobber hardt, betaler skatt og holder fartsgrensene.

Vi er inne i en skrekkelig impotent kurve og akkurat nå er det mørk som i en havgrop. Det er lørdag kveld og jeg kunne vært ute og feiret. I stedet står jeg naken på badet og henger over vasken som en halvsmeltet statue. Jeg løfter blikket og ser meg i speilet, på de dype furene som løper på rekke og rad. På de triste øynene. Det er et dystert ansikt. Et slagent menneske.

- Er det sånn det skal være, ja, sier jeg halvhøyt til meg selv, og slår neven så hardt i benken at den nye DAB-radioen smeller i flisene og går i et usunt antall deler.

Sinnet er sorgens nærmeste nabo og akkurat nå har jeg nærkontakt med dem begge.

Men kampviljen er også der. Fortsatt. Heldigvis. Blandet med sinnet og revansjelysten danner den en syk vinnervilje. Som Brann skal få merke. Og Tromsdalen. Og alle de andre.

Jeg er slått, men det er ikke håpløst.

Jeg er alene, men ikke ensom.

Jeg har det vondt, men det blir bedre.

En dag.

Men ikke i kveld.

Vegard.