Det ble akkurat en sånn kveld vi har drømt om. En sånn kveld vi lever for.

En kveld å huske - en kveld som aldri glemmes.

1. juni 2017.

Forrige gang Mjøndalen slo Strømsgodset i en obligatorisk fotballkamp var i 1993. Året da lensmannen i Bjugn ble tiltalt for overgrep, Internett hadde sin spede begynnelse, Drammen Teater brant og Drammens fotballag tapte mot erkerivalen. To ganger.

Malin var fire år og hadde smokk og koseklut. Jeg var 24, hadde hockey-sveis og spilte i blått.

Så jeg jublet ikke, verken i Mjøndalen eller Drammen.

Så kom pengene. Så gikk Fornes og Ousman. Så gikk til og med en Skistad. Og det var det.

I årene etter var det toppfotball og cupfinaler i Drammen og breddefotball og ydmykelser i Mjøndalen.

I mange år. Veldig mange år.

Det er nok derfor de ikke turte å se de siste minuttene, derfor de gråt da det var over og derfor de jublet så hemingsløst da seieren endelig var i boks.

24 år med underkastelse er lenge, særlig for stolte mjøndølinger.

Godset åpnet best og scoret først. Men utover i kampen spilte vi oss mer og mer inn i matchen og begynte å produsere sjanser. Vi begynte å score mål. Først banket Boye et innlegg i nettet. Så plasserte Pelle ballen inn i lengste - og seg selv inn i historiebøkene - til 2-1. Til seier. Over cupmestere og seriemestere fra Drammen. Over den litt arrogante storebroren som ikke en gang bruker vårt ordentlige navn og som for få år siden knapt gadd å juble når de scoret mot oss.

Det har vært smertefullt. Ydmykende. Provoserende.

Alle kommentarer vi har måttet tåle, alle knyttnever vi har strammet. Alle kamper vi har tapt, alle sår vi har måttet slikke.

Men nå hadde vi slått dem - deres beste menn i en obligatorisk kamp. Vi banket dem alle sammen; Marthinsen, Skullerud og Flo. Rødgata, Gulskogen og hele Drammen by. Gamle helter, sure stjerner og tatoverte sinnatagger i GodsetUnionen.

Som slapp en røykbombe før kampen, men røyk selv ut av cupen.

Da dommeren blåste av følte jeg det litt som mot Brann; en slags merkelig apati. Som om opplevelsen var for stor til å ta inn over seg umiddelbart. Jeg ruslet ut på banen, takket Skullerud for kampen og heltene for innsatsen.

Adrian kom løpende mot meg og ga meg en klem - helt frivillig. Det hadde han ikke gjort siden 26. november 2014, og det gikk med ett opp for meg at vi hadde utrettet noe stort. Noe historisk.

Det begynte å pitre i hele kroppen - fra den grå voksluggen og helt ned til tærne.

Det føltes som om jeg skulle koke over, men jeg behersket meg.

Øynene holdt på å renne over, men jeg blunket dem tørre.

Akkurat der, akkurat da, var hjertet mitt varmere enn på mange uker.

Så kom Karlsen. Jeg kikket på ham, han kikket på meg. Jeg så stoltheten i øynene hans, som han sikkert så den i mine. Vi ga hverandre en hard manneklem - uten å si noe. Men jeg vet vi tenkte det samme: Endelig tok vi dem.

Vi har begge en fortid i Godset, vi har begge opplevd store ting i blått. Men nå er vi brune - de blå er rivaler. Og rivaler skal slås. Gamle minner eller ei.

Jeg fortsatte mot hovedtribunen - en fullsatt hovedtribune som putret og kokte av triumferende brune. De kastet hendene i været og hemninger på båten. Ansiktene var smykket med strålende smil og de klemte og kysset og slo hverandre hardt og lykkelig over svette ryggtavler.

Stoltheten var gjenvunnet. Underkastelsens tid var omme.

For drammensere vil måtte se på oss med litt andre øyne etter dette. Ikke lenger som en tenåring ser på en snørrunge, som en schæfer ser på en puddel eller som Conor McGregor ser på alle.

Eller som en plantasjeeier i Sørstatene så på sine treller.

Fotlenkene er fjernet nå, håndjernene er løsnet - vi er endelig likemenn. Lillebror har blitt stor, og han lar seg faen ikke kødde med.

Og sånn blir det en god stund fremover - de får ingen returkamp på en stund. Sannsynligvis.

Etter å ha slått Godset var ikke Start noen målestokk - i hvert fall ikke i første. Vi valset over stakkars sørlendinger på det groveste og burde avgjort kampen til pause. Men det klarte vi ikke, og da ble det som det ofte blir; motstanderen får kjeft, gjør to bytter, får inn ny energi og jobber seg inn i kampen.

Magnus fikk kutt i leppa, Jibril måtte ut og Pelle fikk spark på akilles og en ball i hodet. Det ble mye rør. Og det ble utligning. Selvfølgelig.

Vi var på felgen, men Hellum var frisk. To minutter på overtid var han på rett sted til rett tid. Ikke for tidlig, ikke for sent, men akkurat tidsnok - som goalgettere ofte er - til å treffe ballen perfekt med venstra og rappe den inn i hjørnet. Lavt og utagbart, inn i det deilige, deilige nettet.

Det var så fortjent. Det var så viktig.

Men jeg fikk ikke klem av Adrian - vi hadde verken rykket opp eller slått Godset.

Jeg har aldri sett frimerke på en back før, men det satte Ull/Kisa på Mads. Heldigvis glemte de Pelle på motsatt, så han scoret tre. Han burde hatt fire, han kunne hatt fem. Hvis han ikke hadde latt Boye ta straffen. På 0-1. Etter et kvarter.

Boye valgte å ta to meter tilløp og skyte ballen to meter over. Elegant, men svært lite effektivt.

Er det noe jeg ikke liker er det kule straffer to meter over på 0-1 etter et kvarter.

Det gikk ut over innbytterbenken, venstre stortå og sannsynligvis medmenneskers syn på en tilsynelatende normal mann.

Boye kan være glad han var utenfor rekkevidde. Han kan være glad jeg ikke var bevæpnet.

Men det gikk bra til slutt. For vi har Pelle - og der det er Pelle er det håp. Og er han ikke der, kommer han løpende. Alle målene kom etter brudd. Alle målene kom etter løp fra egen halvdel. Alle målene kom ved Pelle.

Når man løper raskere og lengre enn alle andre - og har nese for mål, scorer man ofte.

Som Pelle.

I tillegg lot han kameraten ta straffe, var førstemann bort for å oppmuntre Boye og ba om å få gå av for å la Kingsley spille.

Pelle og jeg har hatt våre feider, men det er vanskelig å være sint på en som scorer tre mål, jobber hardt og er grei mot alle. Bortsett fra høyre backer.

Vi spilte en fantastisk 2. omgang og koste oss med Kisa det siste kvarteret. Med finter, dragninger, lekent pasningsspill og store sjanser.

Skogheim skjelte ut spillerne sine etter kampen, det hørte vi helt inn til oss. Men det var egentlig litt urettferdig. Det blir nesten som å befale Malins lille dverg av en hund til å klippe plenen. Kan hende logrer den med halen og løper optimistisk rundt på gresset og snuser på gressklipperen. Den kan være uthvilt og skadefri og virke heltent for oppgaven, men det holder selvsagt ikke. Stakkaren mangler hender, teknisk innsikt og tilstrekkelig fysikk. Blant annet.

Oppgaven blir for vanskelig. Det hjelper ikke å kjefte.

Det var ikke all verden mot Ranheim, men vi fikk ett poeng og påførte dem sitt første poengtap på hjemmebane. Samtidig hindret vi dem i å ta tre, så vi er fortsatt med - på 5. plass - med fire poeng opp til nettopp Ranheim på direkte opprykk.

Florø har et sterkt kollektiv med noen farlige spillere, så vi trenger dere på vårt aller beste denne gangen, karer. Vi trenger litt mer intensitet og sprut enn mot Ranheim. Mer kvalitet mot etablert, mer presise overganger og mer poeng.

Vi slo Godset og vi slo Start, men vi kan tape mot Florø hvis vi er på 95 %. For i en fotballkamp på dette nivået er de fem siste prosentene ofte forskjellen på seier og uavgjort. Eller tap. Også mot Florø.

Vegard.