Strålende solskinn

Vegards Innspill før hjemmekampen mot Fredrikstad.

Annonse:

Livet smiler til meg fra alle kanter om dagen, selv om hekken burde vært klippet, huset vasket og bilen reparert. Og ei dame og en veps har stukket.

Første omgang mot Ranheim var omtrent like livlig som en boks Mokkabønner og sannsynligvis til like stor glede for nøytrale tilskuere som en kvise i ræva. Det var lavt tempo og dårlig kvalitet og den eneste underholdningen kom i form av komiske balltap.

Svein Maalen uttalte i pausen at det nok kom til å bli en helt annen 2. omgang.

Han fikk rett. Svein Maalen er en klok mann.

Ranheim hadde presset høyt og løpt mye og ga oss store rom og fine brudd utover i andre. Etter en snau time var de så dumme at de nølte litt mens Pelle var i farta. Han snappet ballen, gikk hit og dit og tilbake igjen. Og satte opp Mathias. Til 1-0. Til den forløsende ledelsen som utløste skredet. Vi raste over dem, umulige å holde tilbake. Ikke med høyt press, lavt press eller buss i egen boks. Ikke om de så hadde tryllet frem en vollgrav, mur eller hundre ville hester.

Bare tre minutter senere viste Ulrik og Karl Morten Eek hvordan et samarbeid mellom to stoppere fungerer på sitt ypperste. Ulrik slo en perfekt vektet avklaring, Eek stusset videre til Boye, som pirket ballen forbi Barli og inn i det tomme målet.

Men Eek hadde mer på lager, han var ikke fornøyd med en assist. På overtid ble han stående ute på siden med ballen i beina og hodet under armen. Jonathan betraktet ham slik en leopard betrakter en skadet antilope. Så hogg han til, stjal ballen og løp. Eek løp etter. Men banen var så stor og stegene så små. Avstanden til Jonathan ble større og større og innen Eek nådde hjem hadde Jonathan spilt til Hellum og Hellum hadde satt ballen i mål. Til 3-0 og spikeren i kista.

Arendal ba inn til fest og hadde pyntet seg med maling, nye tribuner og flott kunstgress. Men så kom vi, som den sent ankomne gjesten som drikker opp all ølet og stikker av med den fineste dama.

Guttene spilte Panda med Desiigner i garderoben før kampen - den eneste sangen vi kan enes om. Og de spilte solid ute på banen - den eneste måten å vinne bortekamper på. Vi var best i første og overlegne i andre, men klarte ikke å få balljævelen i mål. Marco stod i veien. Helt til speakeren opplyste at det ville bli lagt til et minimum av tre minutter. Helt til det var gått 93.50. Helt til Hellum fikk ballen i boksen og hælen på ballen.

Jeg er i utgangspunktet ikke noe glad i hælspark, men når det fører til seiersmål ett minutt på overtid av overtiden kan jeg se mellom fingrene på det.

Og det var sannelig på høy tid. Det var akkurat i tide.

Til å knabbe med seg den siste ølen og den fineste dama.

Jan-Remi har vært i klubben i snart ett år. Jeg har lært ham å kjenne som en rolig og avbalansert fyr - som en litt engstelig og forsiktig Ludvig - godt pakket inn i Bamsemums og potetgull. Så at han skulle være den galeste av oss - for ikke å snakke om den raskeste - var veldig overraskende. Men Jan-Remi stakk fra hele feltet og kastet seg over de jublende guttene med hele sin kropp. Banemesteren på Norac bet seg nervøst i leppa, Eirik ropte ut i fortvilelse og dommeren fomlet med kortene.

Den nye banen tålte belastningen og Hellum stod i mot presset. Dommeren fant frem det røde.

Å vinne på overtid gir en lykke som ikke kan kjøpes for penger. En lykke som knapt kan beskrives. Jeg var så glad at jeg unnet meg både is og smågodt på vei hjem. Da posen var tom, snudde jeg meg og kikket bakover i bussen, med det samme blikket jeg sender Adrian når han har fått fem på en prøve eller satt et frispark i krysset. Jeg var så takknemlig. For innsatsen de la ned. For viljen de viste. Til å vinne. Til aldri å gi opp. Og til slutt få de tre livsviktige poengene som ga oss heng på toppen.

Stakkars Åsane. De kom helt fra Bergen, med dårlig form og mange borte. Men de kom tidsnok, varmet godt opp og var klare til avspark. Presis klokka 18 stod de fint i 4-4-2 og ventet. På juling. Og juling de fikk. Det var det eneste de fikk.

Bortsett fra orkesterplass til to sensasjonelle skudd.

En fotballkamp i OBOS-ligaen kan sikkert virke litt primitiv og kjedelig for de som er vant til Champions League og Primera Division. Men innimellom, ofte der Amahl Pellegrino befinner seg, kan det skje fantastiske ting. Noe vakkert kan oppstå. Som å time ballens bane, heve høyre fot og sparke til. Med perfekt kontakt mellom fot og lær - på hel volley - så ballen fyker som et prosjektil rett opp i motsatt kryss. Det var hans første spark på ballen. Det var det vakreste. Og det hadde ingenting med flaks å gjøre. For han gjorde det samme i andre. Nesten.

Pelle er den eneste i OBOS-ligaen som kan score to sånne mål i en og samme kamp. Han er den beste til det. I Norge. I Europa. I hele verden.

Skuddfoten til Amahl William Pellegrino tilhører en annen galakse.

Sommeren har gitt opp for denne gang. Dagen begynner å sige sammen allerede tidlig på ettermiddagen og kvelden grafser til seg stadig større biter. Sola er lav og kraftløs. Den er sliten nå, og taper mot det grådige mørket - hver dag, overalt - i denne delen av verden.

Bortsett fra i Mjøndalen. Her har vi hatt strålende solskinn i to samfulle måneder. Etter seieren mot Jerv har vi seks strake, null innslupne, tolv scoret - med samme ellever. En sterk ellever, med ryggrad og kvalitet, fart og kraft. Og smartness. Sånne lag er vanskelige å bryte ned. Sånne lag er det ikke lett å stå i mot. Det har de fått merke. Alle sammen.

Vepsen er skummel på høsten, når den sitter halvdød og dorsk på gulvet og stikker i stedet for å stikke av. En gul-svart jævel brukte sine siste krefter på å presse brodden gjennom sokk og hud og sprute all sin gift inn i meg.

Mens jeg satt i sofaen med pinsett og grimase fikk jeg assosiasjoner til Fredrikstad. De er et såret dyr, en halvdød veps. De ser ufarlige ut - det var ikke akkurat noe vill dødskamp de la for dagen mot Ull/Kisa. Men jeg vet bedre, for jeg så dem mot Start.

Da hadde de brodd. Og gift nok til å såre oss.

Men om vi er skjerpet og årvåkne vil vi unngå å bli stukket. Og de vil ende opp som vepsen; flatklemt. Og knipset ned i do.

 

Vegard.

 

 

 

 

 

 

Annonse fra Obos-ligaen: