Kupen og cupen

Vegards Innspill før hjemmekampen mot Ranheim.

Det var ikke lett å stable ord og setninger som kunne beskrive smerten jeg følte der jeg satt ti tusen fot over bakken, i et skranglete Widerøe-fly, på vei hjem fra årets lengste tur. Med årets verste resultat.

Akkurat da vi omsider hadde klart å jage tvilen på dør - akkurat da vi begynte å få tilbake troen - tok fotballen en uforklarlig u-sving. Igjen. En ondskapsfull, jævlig sving - lukt tilbake til helvete.

Via Florø.

Vi gikk ut som ei kule, med høyt press, aggressiv gjenvinning og stor sjanse.

Vi falt som en stein.

Med et forsvarsspill like hårreisende som publikumsvennlig og ikke beskrevet i noe som helst slags lærebok. Vi kombinerte strukturelle feil, individuelle blemmer og faste knotter på vått naturgress. Det var en salig røre som resulterte i lite annet en fem baklengs, såret stolthet og fødsel av en legende i Florø.

Etter elleve år og 2340 børskarakterer forærte journalisten i Firdaposten 10 poeng til en spiller.

Endre Kupen. Selvfølgelig. Mot oss. Så klart.

Vi skulle holde et ekstra øye med Kupen. Vi skulle holde ham feilvendt. Vi skulle holde ham i tøylene.

Vi hadde ikke klart å holde på ham om han så var limt fast til hendene våre.

Et innbitt raseri bygget seg opp i meg, raskere og raskere, i takt med Kupens scoringer. Det føltes som om en blodpropp vokste inne i brystet mitt. Da han rappet inn nummer tre begynte jeg å dirre, nesten som et aggregat. Da den fjerde lå i nettet - etter 35 minutter - sviktet beina under meg og jeg sank ned på benken. Der ble jeg sittende, som en forvirret demenspasient. Det var som om kontakten ble trukket ut av meg og kroppens motstandsmekanisme førte meg inn i et slags koma. Det rev noe helt forferdelig i et ærgjerrig trenerhjerte, hvert sekund var smertefullt. Skammen og sorgen var så dyp at hvis man hadde kastet en mynt ned i den ville man aldri høre den treffe bunnen. Det er det verste tapet jeg har hatt i mine 12 år i Mjøndalen. Det aller, aller verste.

Florø stoppet på fem. Kupen gikk av på fire. Totalt har han scoret seks mot oss på to kamper.

Det er mer moro med cupen enn Kupen.

Jeg så kampen på nytt i et hotellrom i Florø. Da jeg var ferdig var klokka nesten tre. Jeg gikk bort til vinduet og kikket ut i natten. Den var stor og tung og svart, og helt stille. Jeg tenkte at mørkere enn dette blir det ikke - lysere tider må komme. Bak mørket er det en ny sol. En ny dag. Hvor det som er ødelagt kan repareres, det som gjør vondt kan leges. Nederlag varer ikke evig og skammen er ikke dødelig. Det er motet og viljen til å gå videre som teller.

Lag som taper 5-0 slår ofte hardt tilbake. For eksempel med 3-0 mot Strømmen. Denne gangen forsøkte vi å forsvare oss i små rom og angripe i store - stikk motsatt av det vi gjorde i Florø. Quint stupheadet inn det første, før Pelle tryllet inn de to siste.

Jeg sa til Pelle før kampen at det hadde passet fint med litt Pelle-magi igjen. Det var Pelle helt enig i. Så da han fikk ballen helt ute til venstre, i en posisjon ”der ingen skulle tru at nokon kunne score”, prøvde han på akkurat det. Han er så kvikk, har så kontroll og skyter så godt at det ser nesten lett ut. Han passerte to grå-røde på veien, den siste var kaptein Strømnes - en av OBOS-ligaens beste stoppere. Pelle la ham til ro på femmeterstreken og ballen i lengste. Strømnes reiste seg fortumlet og sjanglet vekk fra åstedet, sannsynligvis pinlig berørt av det inntrufne. Men det var ikke noe å være flau over, Strømnes - det kunne skjedd den beste.

For det der var klasse, Pelle. Igjen. Pur klasse.

Og det så ut til å koste ham omtrent like mye som å knyte skoa, så jeg ba pent om en til. Og Pelle adlød. Med et curlet skudd så vakkert at det var rørende. Ballen skrudde vekk fra Trautner og inn i målet, i en bue jeg ikke har sett maken til siden Roberto Carlos sine glansdager. Jeg hoppet i været og viftet med tærne som om jeg var med i et Riverdance-show. Jeg var så lykkelig, hadde jeg hatt hale ville jeg logret.

Plutselig var alt det vonde borte - begravet i nettet, til 3-0 og dønn i orden.

Når disse ord skrives er det mindre enn to timer siden vi tapte kvartfinalen mot Sarpsborg 08. Jeg sitter på kontoret med beina på bordet, en halvliter i hånda og hodet i fanget. Jeg er kledd i svarte bukser, svart genser og svart humør. Jeg drikker. Alkoholen børster vekk det øverste laget av skuffelse og hjelper meg på vei dit hvor nederlagets fingertupper ikke helt når frem. Men det er langt dit nå. For vi var så nærme. Vi håpet på et nytt mirakel. Vi trodde på et nytt mirakel. Særlig da en mann med brun drakt og stor kropp dempet et langt frispark, kastet seg opp i været og saksesparket ballen ned i lengste. Prestasjonen brøt en hel skokk av fysiske lover og jeg tenkte at nå skjer det igjen - hvem kan stå i mot noe sånt. Det tror jeg alle tenkte. Bortsett fra Zachariassen og Heintz. Og resten av Sarpsborg.

For så kom 1-1. Så 1-2. Og så rett ut.

Utslått. Punktum. Men ingen finale.

Jeg så en dokumentar om et insekt som heter kneler her om dagen, og det slo meg at vi har hatt like mange gode kamper på Jessheim de siste årene som knelerhannen har sexopplevelser: En. Knelerhunnen biter nemlig hodet av hannen under akten så det blir med den ene gangen for stakkaren. Ull/Kisa har tatt våre hoder også - i en annen sammenheng riktignok, men like nådeløst. Vi vant i ’14, ellers har det blitt tre store tap - like groteske som knelernes sexakt.

Vi hadde imidlertid bedre mulighet for oppreisning på Jessheim enn kvelerhannen har i sexlivet, og vi benyttet den godt. Vi vant 9-4 i sjanser, 1-0 i scoringer og fullt fortjent. På bortebane!

Vi hadde gått svanger med en borteseier i nesten ett år, så det var ikke ett sekund for tidlig. Fødselen var egentlig i gang på Strømmen før ferien - på termin - men den ble stanset i siste liten og vi har måttet lide i to ekstra måneder. Da trepoengeren endelig ble forløst var det så deilig at jeg gjorde to ting jeg ellers aldri gjør; sang og danset. Arne Ellevset styrte musikken i garderoben og endelig ble det faktisk spilt musikk der inne - i stedet for det forkvaklede ghetto-bråket guttene utrolig nok foretrekker. Kombinasjonen tre bortepoeng og The Doors’ episke Light My Fire frembrakte det ypperst jeg har av stemmeprakt og heftige mooves. Jeg avsluttet seansen med et jublende lite hopp - rett opp på kvalik og i fin posisjon før de siste åtte kampene.

Vi har kun igjen ett topplag: Ranheim. De kommer på søndag. De kommer til å ligge lavt. Og de kommer til å kontre. Med mange, med fart og med kvalitet. Det må vi være forberedt på, karer. Det må vi takle.

Fotballen byr på en emosjonell berg- og dalbane, med uutholdelig smerte og bunnløs fortvilelse i den ene enden og oppreisning og optimisme i den andre. Noe vi smertelig - og gledelig - har erfart de siste ukene.

Nå må vi sørge for at vognen vi sitter i stabiliserer seg, at berg- og dalbanen roer seg der oppe med gode prestasjoner og seire. Jeg orker ikke flere nedturer. Jeg blir uvel. Kvalm.

Jeg er forresten ikke noe glad i berg- og dalbaner. Ikke i det hele tatt.

Har aldri vært det.

 

Annonse: