Født i Abidjan, elsket i Mjøndalen

Vegards Innspill før kvalik-kampen mot Ull/Kisa.

Det er ikke et uhell når man gjør samme feilen to ganger - den andre gangen er det et valg.

Og nei gutter; minus og minus blir ikke pluss i fotballens regnestykke.

Fredrikstad var et hinder vi kom oss greit over, selv om vi var litt halt. Vi slapp riktignok inn et mål - for første gang siden midten av august - men det ble som en parentes å regne mot våre tre.

Mot Kongsvinger slapp vi inn tre. På en dag da det føltes som om hele verden var i mot oss, selv om vi følger regler og betaler skatt. Alt gikk på tverke, marginer og resultater. Over alt.

Selv tapte vi 3-2, etter to baklengs på overganger etter våre cornere. TO!!

Vi holdt på med sånne barnsligheter for et par år siden, men jeg trodde ærlig talt dette var noe vi hadde vokst av oss. Jeg var forbanna allerede i pausen, etter den første. Da vi gjorde samme feilen i det 90. minutt utløste det et raseri jeg ikke har kjent på siden Kinny ble utvist mot Aalesund sensommeren 2015. Jeg beit meg så hardt i leppa at det smakte blod og det overbelastede hjertet banket og slo med en kraft så sterk at jeg ikke bare trodde - men håpet - at hele brystet skulle eksplodere. Munnen gapte rundt ord jeg ikke fikk ut, blikket var sløret og knærne visnet. Jeg vaklet bort til innbytterbua, støttet meg til veggen, senket hodet og forbannet hele verden generelt og overganger på egne cornere spesielt. Jeg hadde lyst til å sparke noe. Jeg hadde lyst til å skade noen.

Men klarte å minne meg på at skadeverk og vold sjelden er løsningen.

Men det kunne vært annerledes. Det kunne blitt seier. Det burde blitt seier. For rett fra avspark på 1-2 slo Richardsen en perfekt gjennombruddspasning til Hellum, som kikket opp, så at keeper stod langt ute og lobbet ballen over Gorodovoy og inn mot mål. Jeg strakte hendene i været og tenkte; åtte strake, opp på tredje.

Så smalt det. I stolpen. Med en ubehagelig, dump lyd - omtrent som da en stein traff panseret på min første TT. Ballen havnet i fanget på russeren. Og etter hvert to ganger til i vårt nett.

På vei hjem satt jeg i mine egne tanker og syntes synd på meg selv. Jeg tenkte at dette var en slem dag. En vond en. Og den verste biten gjenstod. For snart kom natten.

Adrian var med. Han var helt stille. Og gikk rett i seng.

Jeg satte meg på sengekanten - med noe som minnet om et smil - og spurte om det var noe galt. ”Det er ikke noe hyggelig når du er så sur”, sa han lavt. Og snudde seg vekk.

Jeg la meg på min side, lukket øynene og ventet. På søvnen. Eller tankene. Det som ville komme først. Da sifrene på vekkerklokka brant rødt på 02.34 subbet jeg resignert bort til medisinskapet, tok ut en liten boks og lirket ut en enda mindre pille. Og la meg til å vente igjen. Og funderte på hvor mange som måtte til for å fjerne smerten for godt.

Natten utenfor var lydløs. Og mørk. Måneskinnet sildret svakt inn - hvitt og unnselig - uten krefter til å hamle opp med mørket i rommet. Eller i mitt sinn. Det var nesten som om til og med månen var litt forsiktig med å komme for nær.

Det var Jibril mot Levanger. Jibril vant - selvfølgelig. Levanger er ingen stor by.

Når touchen sitter og ballen spiller på lag er det umulig for en vanlig mann å stoppe Jibril Bojang. Han har styrke som et tordenvær og fart og gjennombruddskraft som et godstog. Det fikk Levanger merke allerede etter 45 sekunder. Quint headet inn nummer to og Pelle satte den tredje.

Gauseth sendte avgårde en orgastisk pasning, med kjærlighet, kraft og presisjon. Pelle tok i mot ballen med en lekker touch og banket den i motsatt kryss. Som han pleier. Levangers høyre back - og jeg - ble stående som spikret i bakken. Sørmo fordi han resignerte. Jeg fordi det har blitt en vane - det var ikke noe å lage noe nummer ut av.

Jeg har brukt opp alle superlativene når det gjelder Pelles skuddfot. Jeg sprengte skalaen i forrige innlegg. Jeg er tom nå. Det finnes ikke flere - det norske språket strekker ikke til.

Vi scoret tre fantastiske mål, men den største jubelen var det likevel Dio som fikk. Etter nesten tre sesonger var han endelig tilbake; vår kjære Dio - født i Abidjan, elsket i Mjøndalen. Han er en inspirasjon for oss alle, en stolthet for bygda og en pryd for spillet. Med sine finter, raid og brede smil har mjøndølinger trykket ham til sitt bryst som en hvilken som helst Skistad eller Kortgaard.

Jeg har hatt mine tvil, men nå føler jeg meg sikker - Dio kommer.

Mot Elverum var skadene mange, men alternativene gode. Bredde i stallen” er mer enn oppmuntrende ord til en skuffet innbytterbenk. Det er et praktisk verktøy, et verktøy som endelig kom til nytte. Denne gangen handlet det om å komponere et lag som evnet å demme opp for Elverums desperasjon og samtidig angripe åpne rom med fart og presisjon.

Det var vann på banen, nerver i lufta og elleve bankende hjerter under de brune draktene. Det var ikke blendende vakkert hele tiden, men det var en fryd for trenerøyet likevel. For det var profesjonelt og solid. Og det var uten frykt, uten tvil og uten problemer. Utover i andre. Mathias og Hellum banket inn hvert sitt etter godt spill og nyttig assistanse. Jonathan trengte ikke hjelp fra noen. Han snappet ballen på midten, avanserte og kjippet inn vårt siste for dagen. Hans første for året.

Utrolig nok.

For han har hatt en fot borti det meste og en sesong utenom det vanlige. Med effektiv teknikk, godt driv og en motor som aldri stanser. Ofte smarte pasninger, noen ganger assist, sjelden scoringer. Men alltid aggressiv i presset og en pliktoppfyllende ryddegutt på sine undersåtters vegne.

Jeg har vondt for å se en bedre midtbanespiller i denne ligaen. I dette landet.

Like vondt som jeg har for å se ham bli værende i Mjøndalen. Dessverre. Jonathan vokser ut av den brune drakta - kamp for kamp, minutt for minutt. Vi har kontrakt med ham ett år til, men budet vi ikke kan si nei til kan fort komme. Jeg er redd det kan komme før julenissen.

Vi vant 3-0 og det var god natt, Elverum. De gikk ned. De gikk hjem. I striregnet.

Jeg mintes en tilsvarende regnfull høstdag i Stavanger i 2015 og fikk akutt medfølelse.

Det var kaldt, vått og grått. For Elverum. Men inni meg skinte det. For vi hoppet opp på 3. plass og fikk hjemmekamp i kvaliken. Mot Ull/Kisa. Dem har vi slått to ganger i år, men de har slått mange andre og er en skummel motstander. Selv om vi har slått flere. Vi har slått nesten alle.

Og de som pleier å vinne, vinner ofte.

Ni av ti for eksempel.

Ting er snudd på hodet i Mjøndalen de siste månedene, brikkene har falt på plass. Nå har vi et sterkt kollektiv med ryggrad og moral. Som spiller med hele hjertet, hele kampen og helt etter planen.

Sånne lag er det ikke lett å beseire. Mange har prøvd, få har lyktes.

Nå er det Kisa sin tur.

 

Vegard.

 

 

 

Annonse: